DinBaby.com

Dette ville jeg snakket med legen/jordmora di om! Det er veldig sannsynlig at dette er hormonelt.

Jeg har ei venninne som fikk det sånn under graviditeten. De flyttet fra hverandre (en tung prosess), men når fødselen var overstått kom alle følelesene tilbake.

Hennes råd ville nok vært å prøve litt til. Dumt å gjennomføre et slikt brudd hvis det bare er hormonelt...

Mitt personlige råd er å gi han en sjangse. Ikke send han på dør, uten at han aner noen ting. Prøv å være åpne med hverandre. Gi hverandre en sjangse!

Hei!

Jeg kan nesten med sikkerhet si at d mest sannsynlig er hormonelt pga din graviditet...
Jeg har vært igjennom akkurat d du er nå, når jeg gikk med førstemann .. og jeg gikk også å tenkte at kanskje jeg ikke er glad i han lengre....
Men heldigvis gikk dette over når babyen var ute... hehe..
selv om livet blir LITT annerledes når et barn er kommet inn i livet...

Er nå gravid med nr 2 og har d så og si på samme måte igjen...

Men d lønner seg å snakke med din kjære om dette da, slik at han er klar over situasjonen og at han forstår hvorfor det er slikt...
:)

Men d kommer til å forandre seg etter en stund når baby'en er ute...
MEN da må han være klar over at baby'en kommer i første rekke uansett... og vil bli satt litt til side fremdeles... heheh..

Men hormonene spiller oss et stort puss når vi går gravide, både med det ene og det andre...
:)

Kanskje jeg kommer og ødelegger helt her, men men... :P
Jeg hadde det slik ganske tidlig, og etter hvert så var det bare å innse at det var svangerskapsdepresjon, og det ble bare verre og værre. Prøvde å snakke med samboer om det, og prøve å fikse tingene, men det fungerte ikke.... Så vi har flyttet fra hverandre, og GUD så mye bedre jeg har det nå! :) Angrer ikke et sekund på avgjørelsen, det var det rette for oss og baby. Jeg holdt døra "åpen" for ham en stund, men så fikk jeg vite ting jeg ikke visste fra før av, både om han og forholdet, så nå er det over og ut for godt. Høres hardt og brutalt ut, kan forstå det, men for meg var dette det jeg trengte.

Mitt råd: Snakk med lege og jordmor! Jeg fikk en "samtaledame" og det hjalp så mye :) Fikk sotrert tankene mine og snakke ut uten press. Det er også viktig å være åpen mot partneren og la ham forstå at selv om du kan være avvisende og hard, så mener du det ikke slemt.

Kanskje er det hormonelt, kanskje er det andre ting... viktig å kartlegge hva som er din situasjon og hva som kan gjøre deg lykkeligere :)

Man blir ganske fokusert på seg selv og babyen når man går gravid. Er i mitt tredje svangerskap nå, og må si at jeg går ikke rundt og er stormende forelsket i mannen min hele tiden. Det er ingenting galt med forholdet vårt, det er bare slik livet er. De aller fleste dagene er hverdager.
Ikke stress deg selv med slike tanker nå, og gjør ikke noe overilt. Slapp av og nyt graviditeten. La kjæresten venne seg til den nye situasjonen også. Du er nok ganske forandret, selv om du selv ikke synes det. Han må forholde seg til at ditt fokus er flyttet, at kroppen din er annerledes, og de andre endringene som farsrollen bringer med seg.
Snakk med venninner som har født, eller er samboere. De fleste går gjennom slike perioder, uten at det behøver å ende i et brudd.
Lykke til!