Spiseforstyrrelser
Hjelp! |
10:53 27.08.2008 |
|---|---|
Jeg sliter, men jeg vet ikke med hva.. For egentlig er det ikke så ille heller... jeg har alltid hatt et normalt forhold til mat..Spiser akkurat det jeg vil når jeg vil..Har aldri kunnet legge på meg, men jeg har veldig problemer med å ta av meg også..! Får ikke av baby fettet igjen..! Jeg sliter veldig med det psykisk..Det eneste jeg ser når jeg kikker i speilet er fett som henger over buksa, og blir kvalm og sint! For jeg har et lite problem..når mannen min jobber siene kvelder er jeg rimelig kjapp til å rote gjennom skapene når ungene har lagt seg.. Alt som kan spises blir spist..Så sitter jeg der, full i magen og samvittigheten begynner å tynge.. Da løper jeg på do å kaster opp! Jeg gjør ikke dette hver dag, jeg har jo kontroll, det har jeg virkelig.. Jeg får så inderlig dårlig samvittighet når jeg gjør det..jeg liksom..ingen av mine venner hadde kjent meg igjen om de hadde lest dette.. De ser på meg som hun som blei tynn med en gang, hun som er så blid og flink og har rent hus, rene pene barn, snill mann og alt det der.. Men det er jo ikke sant..jeg er bare veldig god til å sjule det ekstra laget på magen..jeg vet hvordan jeg skal kle meg for at ikke det vises..og jeg er super god til å holde megen inne på den riktige måten... Jeg blir så sliten av å ha det sånn.. så det siste året har jeg begynnt med denne overspisinga for så å spy det opp igjen.. men jeg vet jeg kan slutte når som helst, jeg gjør det jo ikke så ofte.. Jeg har sagt noen ganger at dette skal være den siste gangen.. Og nå har jeg lyst til å mene det..Jeg må slutte å speise så inderlig mye..men når kvelden kommer og jeg setter meg forann tv kommer suget..Hvordan skal jeg bli kvitt det? Jeg har ufatelig dårlig selvdisiplin! Mannen min vet ikke at jeg har kastet opp mat på den måten..så når han er hjemme gjør jeg det ikke.. Da bare ligger all den ekle maten i magen mni og blir til fett! Jeg må kutte det ut!Fra og med i dag er det slutt! Men jeg kan ikke fortelle noen om det heller..da forsvinner illusjonen de har om meg..og det er enda verre! |
|
| "Liljen" | |
Sv: Hjelp! |
12:03 29.08.2008 |
|---|---|
Hei Liljen. Dette er ikke lett... Veldig slitsomt å gå å holde alt dette for seg selv. Og jeg forstår at det føles helt umulig å prate med noen om det. Men jeg har nå tro på at du kan klare det : ) Det er egentlig ganske deilig å slippe litt taket, og vise at man ikke er helt perfekt. Ikke ta seg selv så høytidelig og kunne le litt av seg selv. Det tror jeg også andre setter pris på! Har selv fått en mage som er veldig preget av graviditeten...: / Var utrolig fokusert på den, og trente som gal... Nå to år etter fødselen, så er jeg fortsatt redd for at andre skal se den. Men jeg føler ikke så sterkt hat lenger. Kanskje har den blitt litt bedre, eller så er det kanskje bare jeg som har godtatt at den er sånn. Jeg har også holdt på å kaste opp i en periode som voksen. Det skjer fortsatt, men jeg føler at jeg har fått ganske kontroll på det nå. Det er noe j...... ditt å holde på med! Både psykisk og fysisk. Kan jo gi deg noen tips om hva som hjalp meg med å slutte. Isteden for å tenke at "jeg skal ikke kaste opp i dag", tenkte jeg "jeg har slutta å kaste opp". Gjentok det om og om igjen flere ganger daglig. Det høres kanskje tåpelig ut. Men jeg har tro på å vinkle sånne ting på en mer positiv måte, og at man kan påvirke underbevissheten litt. Når jeg følte behov for å kaste innpå mat, prøvde jeg å fokusere på noe annet. Hadde en boks, med masse forskjellige ting jeg liker: bøker, dikt, fine små pynteting, klistremerker, røkelse, englekort, litt hobbyting... ting som fasinerer meg, og fanger interessen min. Skrev opp på en lapp forslag om hva jeg kunne finne på isteden for å overspise/kaste opp; som f.eks se en film, ta en røyk, ta et glass vin, spille et instrument, gå en tur, lese en bok, rydde, trene, alt mulig annet enn å bare sitte rolig og kjempe mot trangen til å dytte innpå mat! I tillegg skrev jeg et brev til meg selv, en gang etter at jeg hadde kasta opp. Ofte føles det så harmløst og lettvint å kaste opp, tror at det vil få meg til å ha det så mye bedre. Men så sitter jeg der helt slått ut, og føler meg ekkel, svak, tom... med dårlig samvittighet. Så da skrev jeg akkurat hvordan jeg følte meg. Og det har faktisk stoppet meg noen ganger fra å kaste opp. For jeg vet at det løser ingenting! Nå var jeg så heldig at jeg gikk til psykolog, så jeg hadde noen å prate med hele tiden: ) Men alikevel så er det jo man selv som må gjøre jobben. Og ingen kan fortelle akkurat deg, hva løsningen er. Du må virkelig ønske det, og finne ut hva som fungerer for deg. Ofte så er det jo en grunn til at man gjør sånne ting. For meg handler det mye om innestengte følelser. Trangen til å kaste opp kommer når jeg er sliten, frustrert, sint, irritert, såra, føler meg oversett.... Sånne ting er det psykolegen min har hjulpet meg med å se tydeligere. Dette ble mye... og jeg vet ikke om det hjelper deg noen verdens ting... Men jeg vil gjerne at du skal få det bedre! : ) |
|
| Anonym | |
