Her kan du som lurer på et brudd er i ett eller er ferdig med ett utveksle erfaringer på godt og ondt.
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
noen som kan fortelle sin erfaring?
14:17 28.10.2008
jeg og samboer har gjort det slutt etter 8år, vi har 2 barn sammen på 2 og 6år...
det er jeg som velger å gå fordi jeg er tom, ferdig, uten følelser... har følt det slik det siste 2årene, men har endelig "gjort noe med det".
vi har alltid hatt et godt forhold på alle måter! så kan ikke si noe negativt om noe...
men nå som alt er ordnet me bank, mekling og nav.. alt er gjort liksom.. familie og venner vet alt, så sitter jeg her og tenker da... hehe..
hva nå liksom?? er dette riktig?? har jeg gjort mitt livs tabbe?? kommer jeg til å takle å vere alene?? ( møtte samboer da jeg var 17)..
så jeg lurer litt på hvordan dere andre har taklet brudd?? hvordan ble hverdagen? og det å bli alene? hva bør jeg forbrede meg på?? GODE RÅD?? anyone??
Hei:9 jeg kjenner litt til hvordan du har det. Jeg gikk fra samboeren min for 2 1/2 uke siden, etter å ha vært sammen i 9 år og har en datter på 8 år sammen. Vi møttes da jeg var 15 og han 18, og fikk barn i veldig ung alder. Til tross for den unge alderen har vi klart oss bra mtp økonomi og materielle saker og ting, og vi har levd et godt liv sammen disse årene. Det at vi fikk barn så tidlig har aldri vært et problem. Men det som er saken er at vi har hatt masse krangel og bråk over "filleting" opp gjennom årene. Han har blitt veldig fort sur og sint på meg over noe som ikke var vits i å krangle over, og han har vanligvis klart å snu disse kranglene over til å bli min feil. Og så har vi aldri kunnet kommunisere sammen om noe som helst, fordi istedenfor å snakke om vanskelige ting i forholdet har han blitt sur når jeg har tatt det opp, og sagt at han ikke gidder å snakke med meg. I tillegg til dette har vi hatt et evig diskusjonstema om økonomi; jeg har villet ha felles konto, han har sett på sine penger som sine penger!!! det er så mye at jeg kunne brukt en uke på å skrive alt! Hovedproblemet fra min side (og grunnen til at jeg gikk) er fordi jeg savner fellesskapet i forholdet. jeg føler vi har bodd sammen, men likevel vært milevis fra hverandre...Og han har aldri vært flink til å vise at han er glad i meg og bryr seg om meg. Til slutt fikk jeg nok og bestemte meg for å flytte ut.....
Når det nå har gått snart tre uker har jeg begynt å lure på hva i alle dager jeg har gjort med livet mitt, og jeg har angret veldig. Og det skuffer meg at x`en ikke prøvde et sekund å hindre meg fra å flytte...han tok det tungt men godtok det skremmende raskt...
Jeg synes det er veldig trist å være alene...men det er nok en fase vi må gjennom dessverre...og jeg vet ikke lenger om dette var det riktige å gjøre, men når jeg tenker på å gå tilbake får jeg vondt i magen...jeg vil ikke det heller...det er så mange tanker i hodet mitt nå at jeg holder på å bli sprø...vet verken frem eller tilbake på noenting! Alt er så nytt og skremmende....
hei siv:)
takk for svar!! leser om din situasjon og sitter bare her og nikker mens jeg leser:)
kjenner meg virkelig igjen!
ikke enkelt i det hele tatt! men jeg føler at jeg har gjort det riktige valget.. føler meg helt ferdig.. men da skal de sies at jeg fremdeles bor sammen me samboer ivente av ny leilighet.. så har ikke kjent på ensomheten enda.. men den kommer nok!
hvor i landet bor du ?
ser vi er like gamle...:)
hvordan går det me deg nå?? er du og x gode venner?
Jeg og x`en er gode venner, det er et krav fra oss begge at vi skal være venner og oppføre oss sammen med hensyn til vår datter. Dessuten er jeg jo fremdeles glad i ham, og han kommer alltid til å være en del av mitt liv, så jeg håper at vennskapet vil fortsette selv når vi kommer til det punktet hvor vi begge innser at vi må starte et nytt liv. Vi har jo hatt en del kontakt nå i begynnelsen etter bruddet, og vi føler egentlig vi er sammen ennå..tar vel litt tid før hverdagen kommer igjen og det går opp for oss begge. Men herregud som jeg gruer meg til den dagen han treffer ei annen jente....det plager meg at jeg ikke ønsker at han skal treffe andre, for jeg har ikke lyst å bry meg om det egentlig...men tanken på at han skal gi noen andre det livet og det forholdet jeg ønsket fra ham gjør at jeg blir veldig trist.....!!!! jeg hadde virkelig ønsket at dette skulle vare livet ut, og tro meg, jeg har gjort alt som har stått i min makt for å prøve å ordne opp underveis, men nå sa det altså stopp. Jeg kan ikke gå hele livet å legge meg flat for en person som ikke gir noe tilbake. Jeg fant ut at det er på tide å tenke litt på seg selv også, selv om jeg føler at denne handlingen kanskje var litt vel egoistisk;)
Hvordan er det å leve med x`en etter at dere har gjort det slutt? Det synes jeg er tøft gjort altså:) vet ikke om jeg hadde taklet det.
Jeg er fra Vestlandet, Haugesund heter byen. Du da? Hadde vært koslig om vi kunne holdt kontakten og utvekslet erfaring, glede og sorg osv ettersom vi er midt i samme situasjon:)
hei hei
jeg er i samme situasjon, vi har vært sammen i 8 år og har barn som er 6 og 2. vi gjorde det slutt etter en krangel som førte til han flyttet ut . i begynnelse tenkte jeg dette her var okei , jeg klarer meg. men etter 2 uker opplever jeg akkurat samme som deg..
hva har jeg gjort?? var det bra el dumt? fikk sånn forvirret følelser, men fant ut at han betyr så mye for meg - vi er nå gode venner eller bestevenner faktisk. forteller alt til hverandre.
jeg taklet det veldig dårlig og nå må gå til psykolg for jeg fikk helt angt for framtiden og sitte her hjemme.. vet dette ikke er noe oppmuntring men sånn hadde jeg det.
alle sier at det blir bedre og nå er det 3 mnd siden sist det skjedde og det går faktisk litt bedre , men sliter forsatt enda at jeg er nå alenemor.
kanskje jeg ikke finner en ny på mange år. men det med at jeg og pappan er veldig gode venner hjelpr meg mye til å gå videre faktisk:)
Hei.. jeg er også i samme situasjon.. bruddet skjedde i mai.. han har ny dame nå som han styrer med.. og jeg angrer på at vi valgte å gå ra hverandre.. Har aldri vært så deprimert som nå. har angsttanker og raser ned i vekt.. Sliter med å være alene. Han er en så fin mann, vi hadde det bra på alle måter, men vi tok ikke vare på det.. brukte aldri tid lenger, satt på hver vår pc, følelser forsvant gradvis..
selv følte jeg lettelse i starten av bruddet men nå mnd etter er alt svart... har så lyst til å flytte laaangt vekk med han, bare oss 3, ny start, men det er kanskje for sent nå.. håper på bedre tider, men ser dårlig ut foreløbig.. orker ingen andre menn, vil bare ha han som jeg følte en enorm trygghet med... ønsker dere andre lykke til.. må bare si at problemene med et godt samarbeid og vennskap ble vanskelig når han traff hun nye.. føler at hjertet mitt blør, gjør så vondt.
Dette er som å lese om meg selv.. Men jeg har ikke tatt steget ut å gått fra han. Skal til familierådgivning i neste uke og håper at vi kan klare og snu ting.
Vi har egentlig et veldig godt forhold. Han er snill og omtenksom, og gjør egentlig alt jeg ber han om han, men allikevel så er ikke det riktige følelsene der lenger..:(
Ble sammen når jeg var veldig ung, fikk barn tidlig, hus og forpliktelser. Har gått veldig fint nå i 4 år, men plutselig har jeg fått nok. Jeg kjeder meg rett og slett, og har egentlig ikke så lyst å tilbringe tid med han:( Får litt panikk av å tenke på at jeg er under 25år og føler meg som om jeg er langt over 40. Ønsker litt mer spenning i hverdag, men føler meg samtidig så egoistisk som ikke kan være fornøyd med en samboeren min slik han er.. Rotete innlegg, men det er litt rot i hodet mitt for tiden;)
