Tre ting du kan gjøre for din bror og hans familie i all framtid, og ikke bare til begravelsen er:
1.Forsøk aldri å trøste dem med å fortelle om andre som har/har hatt det værre, eller ting som er "bra", slik som at barnet var lite eller har det bedre der h*n er nå og lignende. Si heller aldri at du forstår hvordan de har det, med mindre du selv har opplevd å miste et barn. Denne typen utsagn vil bare føles som et forsøk på å gjøre deres sorg mindre verdt, eller gjøre barnet deres mindre verdt å sørge over.En god huskeregel er å tenke på om det du er i ferd med å si, egentlig er for å trøste foreldrene, eller om det er for å trøste deg.
2.Forsøk å huske at det å miste et barn er forferdelig i mange år etterpå. De fleste er litt beskyttet av alt som må gjøres fram til begravelsen. Det er først etter begravelsen at det virkelige marerittet setter inn. Det første halve året vil være helt forferdelig for alle. Etter dette vil det for noen begynne å føles LITT lettere, men slett ikke for alle.Det første året er umenneskelig, det andre året begynner man kanskje å føle glede ved ting man før hadde glede av. For de fleste tar det tre til fem år før de føler seg noenlunde seg selv igjen. De fleste vil være endret og merket for livet. Forvent derfor ikke at de skal gli inn i hverdagen igjen etter et par måneder. Hverdagen deres vil ikke være på skinner igjen om to år heller.
3.Gå på graven med lys og blomster på årsdagene til barnet.(Både fødsel og død). Det er ingenting som er så godt som å se at noen andre husker det kjæreste de hadde!
Når det gjelder begravelsen er det kanskje en ting du spesielt kan bidra med hvis de har andre barn, og det er å tilby deg å ta deg av dem. Det er ikke sikkert foreldrene klarer å ta seg av sine andre barn akkurat under begravelsen, og ettersom dette er en dag som aldri kommer tilbake, kan det være godt å kunne konsentrere seg om det døde barnet i trygg forvissning om at de andre barna blir tatt godt vare på.
Ellers er det egentlig bare en ting som gjelder: Spør foreldrene om de ønsker at du skal gjøre det du tenker å gjøre( gjelder også barnepass). Sier de nei, og du mistenker at de sier det for å ikke plage deg, kan du godt spørre igjen litt senere. Du kan godt spørre foreldrene om det er noe de vil at du skal gjøre for dem, men sannsynligvis vil de svare nei. Dels er hjernen allerede overbelastet, og i dårlig stand til tenking, dels vil de fleste ikke bry andre mennesker. Derfor er det mye bedre hvis du kan komme med konkrete tilbud.F.eks hvis de skal samle familien etter begravelsen, kan du kanskje tilby deg å bake? Det er bare fantasien som setter grenser.
Den beste måten å unngå å gjøre noe "feil" er å si det som det er: Dette er det værste et menneske kan oppleve (ihvertfall her i trygge Norge), og et menneske som ikke har opplevd det selv kan bare ane noe om hvor uutholdelig det er. De fleste har langt mer behov for at andre orker å lytte (i månedsvis), enn at man skal ha så mye fornuftig å si. Vær der for broren din. Under begravelsen, men også om åtte måneder, eller tre år. |
