Ca. 3-5 % av alle barn i Norge har AD/HD i lettere eller alvorlig grad. Her kan dere foreldre diskutere og utveksle erfaringer rundt det å ha et barn med AD/HD. Hvor får man hjelp og hva slags hjelp finnes? Send oss også gjerne tips om det er noe vi burde skrive mer om.
Ikke en solskinnshistorie, men i denne er i en positiv retning da når vi kommer til barnevernet.
17:28 18.03.2009
Alle mennesker er forskjellige, alle distanser er forskjellinge og moralen til hvert enkelt individ avgjør ofte en mening.
Selvom man prøver å holde en strak retningslinje innenfor distanser som barnevernet, så vil enkeltindividers moral, mening og syn komme med når en besluttning gjøres. Om det alltid er rett....tja kan diskuteres.
En tennåring sliter på skolen med aggresjon. Det blir så ille at andre elever ikke tørr å møte på skolen. Mor, skole, barnevern og ppt sitter sammen og funderer på hvordan løse dette.
Barnevernet er allerede innkoblet pga tennåringen har hatt noen episoder hvor politiet har vært invnolvert.
Barnevernet tar avgjørelsen med å sende tennåringen på en institusjon hvor h*n kan få hjelp til sinnemestring og aggresjon osv.
Hvis mor ikke er villig til å gjøre dette så griper barnevernet inn og overtar midlertidig omsorgen for denne tennåringen.
Barnevernet overtar omsorgen i denne tiden tennåringen er på institusjon og hensikten er at tennåringen skal hjem igjen. Da vil foreldrene overta omsorgen igjen men med oppfølging fra barnevernet i en tid for å se på utviklingen til tennåringen.
Tennåringen er på institusjonen i x antall mnd, kommer hjem igjen og blir flyttet på en alternativ skole. Avtalen mellom barnevernet og foreldrene er at de følger opp tennåringen slik tennåringen er på skolen og ikke flyr ute langt på natt. Bryter foreldrene dette flere ganger vil barnevernet gå in å vurdere fosterforeldre eller har foreldrene problemer med tennåringen er det viktig at de kontakter barnevernet for bistand i slike saker.
Tennåringen har blitt et annet menneske etter oppholdet på institusjonen og er sjelden sinna, men utrolig flink til å utrykke hvis h*n kjenner noen terger og trekker strikken for langt. Tennåringen bor med foreldrene og vil fortsette med dette så lenge ting går slik som dette. En bedring til det helt utrolige, men dette ville ikke ha gått uten barneverns tiltak.
Ikke alle barnevernstiltak er rettferdige for foreldrene, men forhåpentligvis i det lange løp gjør det sin nytte. At barnevernet også kan ta feil, så absolutt, men jeg annser barnevernet som en god kobling til barn som trenger ekstratiltak som ingen andre klarer å få igjennom.
Hilsen en mor til et diagnosebarn, men også lærerassistent for elever som sliter.
Sv: Ikke en solskinnshistorie, men i denne er i en positiv retning da når vi kommer til barnevernet.
22:10 18.03.2009
Ja, dette er det mye sant i:) Men en må og bør som forelder også innse at en trenger denne hjelpen, og at den kan være nyttig for BARNET. Det er ikke alltid det kanskje kjennes "nyttig" for foreldrene, men de kommer faktisk litt i andre rekke her. Det er barnets fremtid en må og skal ha i fokus. Hvilken voksen vil vi "skape"?
Vi har nok fått mange dører åpnet for oss inn til hjelpesystemet, takket være barnevernet her. En utrolig dyktig barnevernspedagog har vi, og det er vi glade for. Vi har frivillig hatt kontakt med BV i mange år, for å kunne ha en kjapp tilgang til hjelp ved behov, og for avlastning. Må vel si at jeg vet jeg er flink til å be om hjelp, også. Jeg innser at jeg ikke kan klare alt alene, og heller ikke har den oversikten og muligheten til å finne og få i gang gode tiltak.
Sv: Ikke en solskinnshistorie, men i denne er i en positiv retning da når vi kommer til barnevernet.
22:28 18.03.2009
Ja, barnevernet gjør faktisk mye godt... og om det ikke hadde vært for barnevernet, så hadde ikke jeg sittet her jeg sitter nå! Jeg er i slutten av tjueårene! Har en noe traumatisk oppvekst, med en far som slå meg, og en pyskisk syk mor! Var i kontakt med barnevernet så lenge jeg kan huske, uten at noe skjedde! Til slutt fikk jeg nok... da gikk jeg selv til barnevernet og sa at dette her orker jeg ikke! Mamma fikk valgte mellom å skille seg fra pappa, eller at barnevernet tok over omsorgen for meg. Mamma valgte at jeg skulle bo hos henne, men pga. at hun var psykisk syk, så gav jeg faen i det meste. Var aldri på skolen, bare skulka... sniffa lim, drakk meg drita! Så jeg ble flytta til en institusjon, og hadde det ikke vært for dem, så hadde nok jeg sannsynligvis ligget i rennesteinen full av narko evt. vært død! Nå holder jeg på å få meg en høyskoleutdannelse, har en flott mann og ei herlig datter på ca. 1 1/2 år! Så heldigvis for at jeg ble plukka opp... for det kunne gått skikkelig ille!!
