Er litt usikker på hvor dette innlegget passer seg, så for å ikke gjøre noen opprørt prøver jeg meg her,
For 10 mnd. siden fikk vi vår lille prins. Han er resultat av en vellykket IVF-behandling, men kom til verden 7 uker for tidlig. Etter en litt tøff start, er vi nå i helt normalt småbarnsgjenge. På tross av slitet med å bli gravid, og sjokket over at han kom for tidlig, er vi klare for et søsken. Problemet er jo at vi ikke er sikre på om vi kan bli gravide på egenhånd, dermed må vi (selv om vi prøver på egenhånd) ta kontakt med sykehuset igjen, for å sette oss opp venteliste for IVF-søskenforsøk.

Det jeg er litt redd for er å bli dårlig igjen. Jeg ble ikke veldig dårlig av hormonbehandlingen sist, men jeg ble veldig sliten. I tillegg hadde vi KJEMPE flaks, vi ble gravide på første IVF forsøk :o). Jeg regner ikke med at det blir like lett denne gangen. Og lykkes det ikke, kan man jo lett se for seg at vi blir litt nedstemte, spesielt jeg, som må gå igjennom hormonbehandling, egguttak og innsettingen. Sist fikk jeg jo verdens beste belønning, og hadde det ikke gått, så hadde vi jo ikke noen andre enn oss selv å ta hensyn til. Denne gangen har vi jo vår kjære gutt å ta oss av også.
Er det noen som har noen gode råd når man går igang med et søskenforsøk, som ikke nødvendigvis kommer helt av seg selv?

Føler at det er viktig å ikke bli helt opplsukt av forsøket denne gangen, vi har jo en som trenger oss nå. Vi vil bare så gjerne at han skal få gleden av å ha søsken....