vi hadde det sånn at far hadde han 2 timer 2 ganger i uken hjemme hos meg til han ble 4 måneder. så hadde han han 2 timer 1 gang i uken hjemme hos meg og 3 timer 1 gang i uken hjemme hos han.

han kunne hatt han oftere, men ikke lengre.

fra 6 måneders alder var småen der 3 timer vær onsdag og 6 timer anden vær søndag. igjen kunne han hatt han oftere men ikke lengre.

og fra 13 måneders alder begynte vi med overnatting en natt vær 14 dag.

mitt barn reagerte masse på samvær, så jeg hadde aldri barnevakt til han ut over de timene han var hos far. det er først nå som han har blitt 2 1/2 at han ikke reagerer på samvær mer. eller han reagerer om det blir mer en 2 netter.

om du lurer på hvorfor babyer ikke burde være masse borte fra hovedomsogspersonen sin så brude du lese litt om babyers hukommelse og lilknyttningsprosses.

Problemet ligger nok mye i akkurat det at en faktisk ikke er en kjernefamilie. Og det fører til at samværet må plalegges, noe som skal passe alle parter, uten at noen føler seg invadert og overkjørt. Og i den fasen med baby osv, så er mor ofte sårbar, og det er nok ikke så lenge siden der var store problemer mellom mor og far i mange av tilfellene, eller så er det fortsatt problemer og konflikter. Det er ikke alltid like lett å svelge de store kamelene som kommer i slike situasjoner. Og det er ikke alltid så lett å se stort på det, ved å se fremover.

Og siden mor som regel har hovedomsorgen for baby, så er det faktisk utrolig viktig for barnet også at mor har det godt. Det er mor og barn som trenger dette mest akkurat her.

Og det vanlige samværet med baby, er jo 2-3 ganger i uken à noen timer. Dette pga barnets beste ang primæromsorgsperson(mor her), og behovet barnet har i starten for å ha denne personen tilstede.

Det er heller ikke mange alenemødre som har så mye avlastning det første året. Jeg har ikke hatt noe særlig av det. Ene barnet var over 10 måneder før det var borte fra meg i hele tatt. Og det andre som fikk flaske var ca 6 måneder.

Far her har ikke villet stille opp på faste avtaler til samvær som var lagt tett opp, så da går det ikke så lett å få til mer samvær heller.

Og som :::) sier; du HI bør kanskje lese litt om babyers psykologiske utvikling generelt og tilknytingsutvikling spesielt.

Hvordan tror dere vanlige familier gjør det, når mor går tilbake til jobb og far skal være hjemme alene med barnet i 7-8-9 timer hver dag i kanskje 3-5 måneder?

Det er jo nettopp der poenget ligger; en familie MED mor og far i samme hus, er noe helt annet. Det hadde blitt det samme som at dere overlot et så lite barn til en person som kom innom noen ganger i uka, men som ikke bodde i huset deres om det skulle bli som for enslige mødre og barna der. Og denne personen likte dere ikke noe særlig, men måtte ha der for barnets del. Her hjelper ikke biologien, barnet kjenner forstatt ikke godt nok den personen som kommer av og til, og vet lite om at det skal være greit fordi de deler biologisk materiale(om denne som kommer er far).

Hadde jeg hatt en vanlig familie, så hadde far automatisk vært her og vært en glede og støtte for både barn og meg. Slik er det ikke for enslige forsørgere.

Dette er da ingenting å krangle om. Den dagen en sitter i de ulike situasjonene selv, så ser en hvordan dette er. før det, bør en ikke tro at alt går så greit og er så enkelt.

Mener heller ikke å krangle, men skjønner ikke hvorfor man ikke klarer å sette sine egne behov til side til barnets beste. Og på lang sikt er det ingen tvil om at der lønner seg å opparbeide seg et godt samarbeid med far.

Jeg har vært i akkurat denne situasjonen, by the way. Var alene med storebror fra han var 6 mnd til han var nesten 6 år. Så litt har jeg lært.

Der sa du det! Barnets beste. Det beste for barn under året er å ikke overnatte hos samværsforelder. Samarbeid med far burde ikke være et problem hvis far også var interessert i det som er best for barnet,.Barnets beste er en ordning som det ::) skisserte, når barnet er under året,

"beste for barn under året er å ikke overnatte hos samværsforelder."


Hvorfor ikke det? Barn overnatter da hos besteforeldre stadig vekk, hvorfor ikke hos far?

Hvis du har lest psykologi burde du vite svaret på dette. Det er en del av pensumet for førsteårsstudentene. I utviklingspsykologi.

hi har nemlig lest så mye psykologi og har så mye erfaring med sitt 9 år gamle barn at hun er helt sikker på at barneombudet tar feil og hun tar rett, med begrunnelsen "mitt barn har det jo bra"

HI her. Jeg har ikke erfaring med hvordan man gjør det i de første 6 månedene, men deretter vet jeg ganske mye om temaet (i tillegg til at jeg har studert psykologi, ja).

Jeg holder på mitt, og har også av egen erfaring lært hvor viktig det er med tett og hyppig kontakt med begge foreldrene. Nå, 9 år senere, ser jeg at de valgene vi tok den gangen var riktige.

Det er forresetn MANGE alenemødre som har avlastning det første året!

om du har studert psykologi burde du ha litt bedre innsikt en " jeg forstår ikke hvorfor ikke mor bare kan legge bort følelsene".

De fleste samlivsbrudd skjer vel uten alt for mye dramatikk. Langt flere enn de som gjør det burde være i stand til å se at dette ikke handler om mor, men om barnet. Der det ikke har vært store dramaer inne i bildet burde faktisk mor være i stand til å legge bort følelsene sine, for dette handler ikke om forholdet mellom mor og far i det hele tatt.

Det handler om fokus.

Hadde de fleste brudd vært enkle, så hadde der ikke vært noe særlig med advokater med dette som spesialitet. ei heller hadde det vært brukt så mye av rettens tid til slike saker. Ikke hadde vi trengt familievernkontorene til å hjelpe her heller.

Tror du har noen rare tanker, som ikke helt stemmer med virkeligheten.

I de tilfellene du beskriver, hvor der ikke er store dramaer eller konflikter, så trenger jo ingen av partene å sette sine følelser omkring dette tilsides. Ser du ikke det selv?

Selv om du skulle ha en eksamen i psykologi, så tror jeg neppe dette var ditt spesialfelt;) Jeg har selv eksamen i psykologi på høyere nivå, men anser meg likevel ikke som noen ekspert på dette. MEN jeg har opplevd et konfliktfylt brudd, og vet hva det gjør med en.

Og jo, det handler også om mor og far, spesielt når det er en baby det er snakk om. For da må mor være tilstede under samværet, for babyens del, og det kan jeg fortelle deg at ikke alltid er like enkelt eller bra. Men som du sier; fokuset må være på barnets beste, og det er det første året å ikke være for mye borte fra hovedomsorgsgiver......

Om barnet har samvær hyppig og jevnlig med sin far fra starten av, skal det ikke være nødvendig for mor å være til stede etter kort tid. Det handler om å gjøre barnet trygg sammen med far. På samme måte som man i en vanlig familie overlater barnet til far i flere timer i slengen stadig vekk.

herregud va er vitsen med å komme inn på dette forumet og leke viktigper og lage kvalm da?? du er jo tydeligvis ikke i denne situasjonen selv, så hva er vitsen?? kjeder du deg eller? jeg trenger ikke at folk som deg kommer og prøver og gi meg dårlig samvittighet og få meg til å føle meg som en dårlig mor med de valgene jeg gjør. jeg blir rett å slett mektig forbannet.

og en ting til, her er bf hos oss nesten hver dag og vi har et kjempebra samarbeid, men likevel, de få gangene han har prøvd å ha henne noen timer alene, ser jeg likevel at det stresser henne mye. så ikke rop så høyt om ting du tydeligvis ikke vet noe om!

Ikke bare vet jeg mye om dette, jeg har også muligheten til å vurdere erfaringene på lang sikt. (Nesten 9 år).

Det går jo an å vurdere å lytte til "erfarne fjellfolk" i stedet for å tro at man vet alt når man sitter midt i situasjonen?

Jeg kan si deg såpass at jeg har 15 års erfaring i å være hovedomsorgsgiver. Og har vært alene fra starten. Sitter dermed ikke mer midt i situasjonen enn deg.

Det er ikke så enkelt som du skisserer, HI. Alle er ulike, og alle situasjoner er ulike. Du KAN IKKE komme med din ene erfaring og tro du har løsningen for alle. Det går ikke. Det har til og med lovverket innsett og lagt til rette for. Du sitter litt på din høye hest her. Det er mange faktorer som spiller inn, også barnets personlighet.

Det er mange hovedomsorgsgivere som svelger kamel på kamel for å få til samvær. De færreste saboterer kontakten barnet skal ha med sin far. Men det hjelper ikke likevel. Og ikke alle klarer å være sammen til alle tider, selv om der ikke er vold- eller rus-historikk.

Ikke sitt å rakk sånn ned på dem som prøver sitt beste, men som likevel ikke får det til å fungere.

Jeg har svart i tråden flere ganger nå, og ett av mine svar er fra den med psykologieksamen høyere nivå.

Et lite ekstra her også...det er gjerne litt mer bak et brudd som skjer når man er gravid og sårbar eller den første barseltiden enn et brudd som kommer på andre tider i livet. Svært få kvinner velger selv å bli alenemødre fra dag 1....
Det skal svelges kameler for barnets skyld, men mor må også overleve godt nok til å klare stå for omsorgen 24/7...far kan velg å møte opp eller å la være...hun har ofte liten avlastniong og ingen garanti for at han stiller opp... Menn som svikter under planlagte svangerskap/barseltiden er jo gjerne ikke de mest ansvarsfulle av de som blir fedre heller...

Jeg har kamerater som har blitt fedre etter one-night og blitt i ti år, mens jeg også kjenner flere som har droppa dama for ny dame under svangerskapet , ved planlagte svangerskap... ser STOR forskjell på evnen til å ta ansvar på menn også...

Har selv to barn med to fedre..han jeg var gift med og skiltes fra da ungen var 5 stiller opp på en helt annen måte enn han som flyttet direkte inn til ei anna da jeg var halvegs i det planlagte svangerskpet. Jeg lar begge komme når de ønsker, men han som "stakk" viser seg ikke mye...bare sutrer til alle andre over 1800,- i bidrag...har ikke sett barnet på snart ett år, har ikke dukket opp på siste tre avtalte samvær som jeg tok inintiativet til, men klager over at han ikke får "lov" til å se ungen sin...vel ...må nok være nye dama som nekter da for her er det bare å si fra..

Synes det er vel lettvinnt å rakke ned på alenemødre på måten du gjør HI...du riskerer møte det selv i døra en dag og det sier litt for mye om hvordan du er på måten du legger opp innlegget ditt her inne...

det var litt over 10 000 skilsmisser i fjor og litt over 2000 rettsaker om samvær.... så at de fleste samlivsbrudd skjer uten for mye drammatikk er vel litt hardt å ta i.

det handler om en baby, en mor har instingter ovenfor babyen sin som gjør at hun som alle andre pattedyr har et stort behov for å beskytte den.
for min del handlet det om at barnet mitt reagerte kraftig på og være borte fra meg i 2 timer og gråt hele tiden. det vet jeg for de hadde samvær i mitt hus, mens jeg var i leiligheten over.
i tillegg var han vanskelig og legge etter på og var helt tydelig redd for at jeg skulle forsvinne igjen.

som sakt. det virker ikke ut som om du vet så mye.

Har selv litt under 2 år med psykologi bak meg, samt en del tilleggs- egenstudier, om tenker som følger:

- Barnepsykologer er de som mest av alt fraråder overnatting hos noen som ikke kjenner barnet godt de første leveårene, blant annet forklares dette med at man ikke skal kimse av separasjonsangstfasene alle barn går igjennom- da disse fasene må løses tilfredstillende ved å bli møtt med lydhørhet for barnets behov for bekreftelse og trygghet for at barnet ikke skal bli utrygt/ få angst i sine relasjoner til mennesker og verden, og at barnets signaler fremfor alt skal tas alvorlig dersom de reagerer på overnatting.

- Svært mange her inne har vært alene fra dag 1 eller relativt tidlig etter fødsel, slik at barnet ikke opplever å bo sammen med far eller å knytte raskt båd til far. De som lar besteforeldre passer barnet er gjerne de som har et barn med trygg tilknytning til disse og mye kontakt med dem. Der hvor far har hatt mye ukentlig samvær, ser det jo også ut til at overnatting skjer relativt raskt.

- Mener selv også at en del fedres generelle umodenhet og manglende erfaring med barn som fører til at overnatting blir utsatt. Dersom det på dagtid skjer at far forsøke å stappe i barnet grøt på 80 grader fordi han ikke har lest bruksanvisningen eller hørt etter da mor sa fra, glemmer å gi væske/ ny bleie flere ganger eller kler barnet i tynn bukse og vindjakke når det er minusgrader, så tar det naturligvis lengre tid før far er moden for samvær over mange timer.

Eksemplene over er ikke egenerfarte. Vi har selv et bra samarbeide, og en pappa som gikk med på å redusere samværet fra to til en overnatting i noen måneder da barnet reagerte veldig på økningen med en gang. Far og barn har et nydelig forhold i dag med overnattinger når han kan :).

Mye tastefeil og skriveleif der gitt, litt sent tydeligvis ;o.

Jeg skulle VIRKELIG ønske faren ville ha sønnen vår ofte, men det vil han IKKE selv. Derfor har ikke faren ungen oftere.

Fordi bf er rusmisbruker, enkelt og greit.. og han har forlatt henne hjemme ved to anledninger!(før han begynte med stoff..)

Se bort fra rus/vold-problematikk:

Hvordan legger en grunnlaget for godt samarbeid, HI? Ved at mor utsletter seg selv(i mange tilfeller) eller/og ved å se bort fra barns reelle behov, slik at far får det han har "rett" på? Dette er nemlig det som skjer i mange tilfeller. Mor svelger kjempekamel på kjempekamel, og far gjør slik han lyster. Barnet er den som lider, og dette ser ofte mor og dermed lider hun på barnets vegne. Men mange tror hun kun bruker dette som unnskyldning for å ikke sende barnet til samvær, og at det kun er hun som ikke har det godt om far har samvær uten henne til stede.

Og det jeg ser i dag, etter 15 år med en far som utad virkelig har villet ha barnet, men egentlig ikke noengang har klart å se barnets behov for kontinuitet eller andre behov, er at de har da et slags forhold likevel.

Dette barnet spydde når det var hos far som liten, ikke når han var hos andre(som besteforeldre). Det kom av utrygghet. Men likevel er dette pappa i barnets øyne. Jeg har gjort det beste jeg kunne med dette, men dessverre er barnefar en som skriker høyt uten helt å følge opp på barnets premisser. DU hadde nok oppfattet ham som en far som ikke fikk samvær, og at jeg var et troll, om du hadde hørt på ham. Der er mange slike fedre.....

Og kameler har jeg svelget, i hopetall. Men det jeg har sett, er at mange av dem skulle jeg latt være å svelge, om jeg hele tiden skulle lagt barnets beste til grunn..... Det er bare det at om jeg hadde valgt å holde barnet hjemme og borte fra far, så hadde jeg trusselen om omsorgsovertakelse fra far hengende over meg. Da ble valget; sende barnet til far av og til, eller risikere rettssak om hovedomsorgen og risikoen for at far fikk den. Hva var da barnets beste?

Hvorfor skal ikke far svelge kameler med barnets beste som grunnlag? Hvorfor bare mor?

Hvorfor er det nesten ingen her som klarer å fokusere på barnets beste, både på lang og kort sikt, og litt mindre på hvordan mor og far har det? Mor og far er de voksne her, og dere behov må rett og slett settes litt til side i saker som omhandler barnets liv. Greier dere ikke å se det?

Nå hjelper det vel ikke mye å være voksen og forsøke å legge grunnlaget for en trygg relasjon mellom far og barn, dersom ikke far interesserer seg for å skape en slik stabil, trygg relasjon selv... Greier "dere" ikke å se dette, burde vel omformuleres, da det ikke hjelper mye om bare en part har barnets beste i tankene.

Jeg er ikke enslig men var bare her inne for å finne noe innformasjon for en veninne, men kan si at ikke alle lar besteforeldrene passe i hytt og pine som du sier. Vår unge overnattet ikke hos besteforeldre før hun var nesten 2 år. Og de fleste av vennene våre har heller ikke små babyer/unger tidlig på overnatting.

Datteren min overnattet hos faren sin fra hun var 4 mnd. da det tok slutt mellom oss, en natt i uken.
Dette fungerte helt greit og jeg tror ikke hun tok noe skade av det, tvert i mot fikk hun muligheten til å bli bedere kjent og tilknytning til far tidlig.
Vi gikk jevnlig til samtaler hos barnepsykolog på et familiekontor fra hun var 6 mnd. og det han i utgangspunktet anbefalte var og være forsiktig med overnatting før barnet var 1 år. Men det han observerte på datteren vår ang. tilknyttning til meg og far var at dette gikk greit.
Jeg ammet ikke da jeg ikke hadde nok melk så hun tok flaske, dette gjorde det selvsagt mulig. Fra hun var nyfødt til hun var 4 mnd. kom far hjem i helgen da han var pendler. Da pleide han og sove på ett annet rom 1 natt, sammen med henne og tok seg av mating for og avlaste meg slik at jeg fikk sove, så hun var i utgangspunktet vant til det fra hun var nyfødt. Jeg var også mye på fars bosted sammen med henne så hun skulle bli vant til omgivelsene før hun overnattet der alene.Nå var hun en veldig snill og rolig baby som sov mesteparten av natten fra hun var 3 mnd.

Mye svartmaling av far her inne.....

Selv om noen fedre ikke holder avtalene sine, så gjelder jo ikke det alle? Poenget her er jo at en baby skal kunne bli like godt kjent med far som med mor, og hvis mor eller en psykolog sier at det ikke er godt for barnet at babyen er for mye hos far, ja da vil jo det ikke bli enkelt for far å bli kjent med barnet sitt... Det er vel ingen babyer som har sagt fra til noen om at "nei, her er jeg utrygg, så her bør jeg ikke være"... og om studier har vist det, så er det jo ikke sånn for alle babyer uansett... Det som er viktig er jo at mor og ar må SAMARBEIDE om barnet....!! Dess mer og bedre de samarbeider, dess lettere er det for far å bli kjent med barnet sitt.... men hvis mor, som jeg tror i mange tilfeller, holder på den holdningen de fleste av dere mener her, så blir det ikke lett....

Jeg skal bli pappa om fire-fem uker, og jeg er superinnstillt på å samarbeide med barnemoren om barnet vårt selv om vi ikke bor eller er sammen.... men barnemor må jo vise like mye interesse som jeg, det er ikke sånn at det bare er far som skal vise denne interessen for barnet sitt..... Det er til barnets beste, og det er til mor og fars beste....

Det eneste som gjør at kvinnen som oftest får beholde barnet som hovedforsørger, er jo at hun har pupp med melk i..... har hun ikke melk, så er far en vel så god hovedforsørger som mor.....?? Eller??

Til NN 00:08

Du som snart blir far......

Ja, det er samarbeid som er viktig, men ofte er problemet at bare mor "samarbeider". Og det "samarbeidet" vil far ha på sine premisser, om du forstår. I mitt tilfelle går samarbeidet i at far kommer når han har lyst, og jeg stiller da opp og legger til rette for samvær. Det føles mye som om far her tror at jeg er en oppbevaringsboks for hans barn, og han bare kommer og tar barnet ut av boksen når han ikke har noe bedre å gjøre. Og det er ikke regelmessig eller ofte far kommer og tar barnet "ut av oppbevaringsboksen for lufting". Noen helger i året, bare.

Far her har stresset en del med å få til en avtale som sier at bare han ringer dagen før eller samme dag som han vil ha samvær, så skal barnet komme til ham da. Ikke snakk om å få til littegranne planlegging og forutsigbarhet. Han klaget første avtalen inn til fylkesmannen med dette som grunn. Høres ut som om mannen er litt mindre begavet, men det er han faktisk ikke. Bare fryktelig egoistisk og med null peiling på barns behov.

Nå når barnet er større, så gidder far heller ikke kontakte meg for samvær. Han venter på at barnet selv kontakter ham med ønske om samvær.........

Jeg har aldri nektet far samvær, selv om jeg nok kunne gjort det. Lysten har vært der, med bakgrunn i alt rotet. MEN for barnets del, så får det være slik det er, og det er bedre med litt samvær for å bli kjent med far, enn ingenting. Og nå ser jo barnet selv hvordan far er, så jeg trenger ikke svartmale ham(det har jeg aldri gjort, har hele tiden funnet unskyldninger for far). Det klarer han selv.

Og det med hovedomsorgsgiver/hovedforsørger; nei, i vårt tilfelle er far IKKE en god omsorgsgiver. Finnes ikke.... Synd, men sant.