Jeg blir SÅ provosert av alle disse damene her inne, som mener det at det ALLTID er til barnets beste å ha samvær med far !!!!
Det stemmer jo overhodet IKKE!!!

Faren kan "drite" i samværet i dager, mnd og år- og en dag- når far finner det for godt at" NÅ er jeg klar til å være pappa", el. at " NÅ skal jeg ta fra hun hovedomsorgen- kunn på faenskap, for ungen driter jeg egentlig i...jeg ønsker mor bare vodt og at hun skal slite med psyken pga dette jeg presser igjennom her" DA skal han kunne komme inn i bildet igjen , og vi skal stå der med åpene armer og takke og bukke for at han "endelig tar til fornuft"!!!!!! Uannsett hvor lang tid det har godt uten samvær, uannsett om barnet aldri har sett faren, uannsett om han har vært der litt i starten, for så å drite i sitt eget kjøtt og blod senere, når det ikke var noe spennende lenger, uannsett om han er alkoholiker og ligger på sofaen å drikker under samvær, uannsett om han setter ungen bort til foreldre/ skaffer barnevakt under samværet, for at han skal ut på byen, uannsett om han er psykologisk ustabil og terroriserer både mor og barn...osv osv...Det er tydeligvis ingen grenser for hva far kan gjøre- " det beste for barnet er at det har samvær med far!!!!!!!!!!"
(For noe piss!!!!!!)
Nå har jeg lest mange innlegg hvor dere oppfordrer mødre til ikke å stanse smaværet, hvis vi tror at:
DET ER TIL DET BESTE FOR BARNET !!!!
Vi som har stilt opp fra dag 1, og elsket dette lille nurket som far har driti en laaaaang kabel i fra første stund.Han kan gjøre det meste- til og med være drapsmann , utsatt baret for innsest, kan være pedofil osv osv.....
Og hva er logikken med at etter ÅR kan far komme å forlange hovedomsorgen for et barn han aldri har brydd seg om , hatt kontakt med, sendt gaver til o.l ?????
Er det virkelig mulig?? Jeg forstår ikke at det faktisk er mulig, for jeg VET jo at det ikke er til det beste for barnet å flytte med en mann det ikke kjenner til et nytt sted. Rive opp alt fra miljø, venner og familie, for ikke å snakke om MOREN som barnet har bodd med i alle år, tryggheten selv. Dette kan da ikke være tilfelle !!!!!!!

I mitt hode er det INGEN logikk i at far bare kan komme akuratt når det passer han, uannsett uker, mnd el. år som har godt, og forlange samvær da . For ikke å snakke om frekkheten ved å forlange hovedomsorgen!!!
Mener det skulle vært en lov som sier at : Hvis far ikke er med fra starten av, så har han automatisk fraskrevet seg det annsvaret og samværet han "muligens" ønsker med tid og studer. Da har han ingenting han skulle ha sagt, og mor bestemmer hva som er til det beste for barnet.
DET er det beste for barnet !!!
IKKE en far som kommer etter 3-4 år og sier at jeg er faren din og nå skal du komme med meg!!!!!! - For så at det går noen uker, mnd og år, å han plutselig en dag ikke dukker opp på samvær med barnet sitt.
Barnet står å venter forventningsfult på pappa som lovet å ta han/hun med på noe gøy den dagen/helgen....
Er DET til det beste for barnet???? Oppleve den skuffelsen...
Takke meg til- DEN skuffelsen ønsker jeg ikke mitt barn!!!!
Derfor nok en gang- JEG vet hva som er det beste for mitt barn - og velger å skåne barnet for den traumatiske opplevelsen som barnet tar med seg videre i livet. Har han ikke tatt ansvaret sitt den gangen og stilt opp for barnet han også var med på å lage, så neivel..... Da er det kort prosess- mor bestemmer !!!!!

Det virker her som jeg tar alle menn under en og samme kam, og sier at det er HELT kjørt hvis far ikke er med fra starten av.
Det er ikke tilfelle. Fullstendig klar over fedre som ikke har mulighet til å være sammen med barnet sitt pga sykdom, lidelser og mye annet.

Det er fedre som DRITER i ungene sine som jeg snakker om her...og desverre så er det svært mange av de!!!!!
Det er de som denne regelen burde gjelde for.
Og jeg kan ikke for alt i verden forstå hvorfor det er akseptert at fedrene bare kan stikke når det passer seg, for så at noen av de kommer etter år og forlanger og forlanger, og kjører mor rett i kjelleren av engstelse, for det som er tilfelle her i DUSTE NORGE er at han KAN faktisk forlange. For da er far SÅÅÅÅÅ snill og pliktoppfølgende , og tar annsvar.....så DA må han jo få en sjanse!!!!!!
Men hva med sjansen han forspilte den gangen ungen var baby??
Men hva med de årene har var borte, når vi virkelig trengte å ha han der ?????Hva med at mor faktisk har oppdratt dette barnet alene i denne tiden, hva er takka for det??
Vi mødrene blir sittende igjen med alt, mens far kan stikke og komme, stikke og komme- som han selv ønsker!!! FY FAEN at det er mulig- og HAN skal liksom ha samvær og omsorg for et barn, som knaptnok klarer å ta ansvar for seg selv ???

Så NEI -
Der er ikke alltid det er til det beste for barn å ha samvær med far !!!!

Litt usammenhengende, men tror jeg fikk frem mitt synspungt.
Var iallefall deilig å få slengt litt med leppa til disse uannsvarlige, umodene "fedrene" der ute...!!!