Jeg er blitt anbefalt av mitt barns utreder til å bli utredet selv. Jeg føler hun har sett noe, og jeg har jo hatt mange timer med henne ang mitt barn. Også andre som har med mitt barn og meg å gjøre har sagt det samme; bl a min mor og barnevernet. Vi har avlastning gjennom barnevernet.
Så jeg vet ikke enda, men har begynt å se grundig på meg selv, og det er noe der, ja. Skal til første time i august nå. Men jeg må også fortelle at det tok ca et halvt år før jeg fikk somlet meg til å bestille den legetimen. Da med litt press fra andre;)
Jeg var vel et sjenert barn, pliktoppfyllende, og livredd for å komme for sent og gjøre noe utenfor det forventede. Dette gjorde vel at ingen merket noe tidlig i mitt liv. Og jeg hadde konstant en følelse av at andre lurte meg, som f eks at alle gikk til skolen selv om det egentlig var fridag, bare for å lure meg til å gå på skolen. Ble litt mobbet, men ikke slik at jeg følte det ekkelt. Da jeg ble litt eldre, så var dette med lekser et kapittel for seg, jeg gjorde alt det skriftlige for det viste igjen, men leste aldri. Her fløt jeg på at jeg har en audiotiv god hukommelse(det jeg hører lærer jeg). Mamma forsto ikke hvordan jeg kunne lære noe som helst, så lite som jeg jobbet med skolen. Men bra karakterer har jeg.
Ble lett opphengt i tema, og da skulle jeg vite ALT om dette. Kunne bl a alt om de nordamerikanske indianerne;) Dette har jeg en god del av enda. Da mitt barn fikk diagnosen, gikk det ikke lang tid før jeg var "utlært" i ADHD hos gutter.
Sliter litt sosialt, og har ikke mange venner. Forstår ikke helt det sosiale, tror jeg. Blir fort usikker. De som kjenner meg, merker nok lite til dette, for i voksen alder(da sjenansen fra barndommen ga seg) har jeg utviklet "munndiare";)
Jeg har lært meg mange strategier for å skjule ting jeg ikke helt får til. Som å holde huset rent og ryddig. Det sliter jeg stort med, og har en tendens til å gå fra det ene til det andre når jeg først kommer i gang. For det kan ta dager å komme i gang. Før hadde jeg så stram rutine på dette, at da var det litt tvang over det. Men etterhvert som andre arenaer krever mer av meg, så blir det for mange områder å holde styr på, slik at jeg mister rutinene mine, og klarer ikke hente dem inn igjen. Og dette ser jeg nå har litt med det at jeg må gå sånn i dybden på alt. Det blir etterhvert så mange ting jeg da må gå i dybden på, at hjernen min takler det ikke. Følelsen at å henge etter som et slips er sterk.
Har problemer med å forberede meg til møter. Tar det alltid på sparket. Og når jeg er på møter, så bør det være interessant, for ellers sitter jeg bare å venter til det er ferdig. Stresset inni meg. Jeg blir sittende, for jeg vil jo ikke at noen skal tro noe galt om meg, men lysten er sterk til å gå.
glemmer lett timeavtaler, selv om jeg har avtalebok. Og da er det også å finne unnskyldninger og forklaringer på hvorfor; "Å, var det i dag? Jeg har notert det på i morgen, jeg" osv osv.
Er blitt god til å bortforklare, og føler jeg alltid må gjøre det;)
Så i dag er jeg hjemmeværende med mine 2 barn, for å jobbe i tillegg til å ha 2 barn som krever sitt, blir for mye. Hører mange si det er avslappende å ha en jobb/annen arena å kunne være i, men for meg er det helt håpløst. Ikke klarer jeg å være lenge i en jobb heller. Det lengste jeg har vært på samme sted, er 5 måneder. Og uansett hvor interessant jobben er, så går jeg hele tiden med følelsen av å ville bort derfra. Jeg tilbyr meg å handle for de andre, hente posten, levere ting.... ja, alt som kan få meg ut av bygningen og bort fra det jeg gjør, men på en "lovlig" måte, slik at ingen tror det er latskap. Og aldri har jeg mensen så ofte som når jeg er i jobb;) Å gå på do, er en av mine "lovlige" teknikker. Men jeg blir så sliten av dette hver eneste dag, at det går hardt utover mitt privatliv.
Jeg vet ikke om dette var noen hjelp, da jeg ikke har diagnosen enda. Men som sagt - jeg skal snart starte på egen utredning, og jeg er spent på om der er noe hjelp for meg:) |
