"Vi kan bruke opptil 15 min på å kle på henne, og da skriker hun av full hals hele tiden! "

Folk med øvelse kunne sikkert kle på henne på et par minutter. Uten hennes godvilje, men uten å gjøre henne noe vondt.

Om du får tiden ned i la oss si fire minutter i stedet for åtte, halverer du "lidelsen" både for henne og deg. La noen vise deg noen teknikker, og gå for hurtighet.

Takk for svar, men nå handler det ikke om at vi ikke har erfaring med å kle på barn. Jeg jobber selv i barnehage og har kledd på haugevis av unger! Noen barn er lette å kle på, andre vanskelige, men jeg har aldri møtt et barn som alltid blir rasende i situasjonen. I vårt tilfelle blir hun alltid rasende, selv om vi gjør det fort, sakte, forklarende, syngende, lekende, avledenede osv.. Som førskolelærer føler jeg at jeg vet mye om barn. men ikke så mye om babyer og hadde derfor trengt å høre andres erfaringer på dette området.

OK, du vet at din baby på 7.5 mnd alltid blir rasende så lenge påkledning pågår. Og du føler deg kompetent i påkledning av 7.5 måneders unger. Hvorfor lar du da påkledning foregå opptill 15 minutter, i stedet for å bare bli fort og effektivt færdig med det?

Nå dét er sagt, håper jeg selvfølgelig noen her kan gi deg råd ang. å få det til UTEN at babyen blir sint i det hele tatt :-)

Nå er det jo ikke sånn at vi alltid bruker 15 min på å kle på henne, men å kle på henne fra bleieskift og til vi skal ut på tur kan ta lang tid! Det er ikke lett å kle på ei rasende og meget aktiv tulle når hun vrenger seg rundt, krabber avgårde og hyler som besatt! Jeg kommer ikke til å bruke makt for å holde henne nede når jeg kler på henne. DA synes jeg det er bedre at vi bruker litt lengre tid på påkledningen:)!

Ser ikke ut som at det var mye hjelp å få her, så da får jeg ta spørsmålet mitt videre til helsesøster siden vi snart skal på kontroll.Mest sannsynlig er det vel en fase som kommer til å gå over:)!

Hei

Jeg synes du har fått lite vennlige svar her! Jeg skjønner godt hva du mener. At det kan gå 15 minutter fra du begynner påkledningen til hun er ferdig påkledt fra innerst til ytterst er jo et valg du tar. Du sier at du ikke vil tvinge hennes fysisk til å kle på seg, og velger å ta det mer forsiktig.

Jeg forstår uansett hvor slitsomt dette er for deg. Man prøver så godt man kan, og takkes på et måte med dette sinnet. Det kan føles urettferdig og fryktelig slitsomt.

Vi har hatt litt av det samme problemet. Jeg har kommet til at jeg tvinger gutten min hver gang vi kler på. JEG bestemmer at han skal ha på klær. Jeg er bestemt og vennlig, aldri sint! Jeg prøver også alltid å ha en leke eller noe han synes er spennende som han kan holde på med mens jeg kler på. Det hjelper av og til. Nå for tiden er det tannbørsten, og i perioder kan han bli så opptatt av den at jeg kan smette på både bukse og sokker før han kommer på at han hater påkledning..

Når det gjelder mat er det vanskeligere synes jeg. Jeg vil aldri tvinge et barn til å spise.. Jeg prøver nå en stund å gi han det jeg vet han liker, for å få god flyt på spisingen, istedetfor å trumfe gjennom det han hater og komme enda lengre ned i en suppe av onde sirkler. Nå er sikkert mange uenige i dette, og mener det er så skadelig å få syltetøy med sukker f.eks, men jeg mener det er mer skadelig å få aversjon mot all mat.. Han kan fremdeles bli sint selv om han får mat han liker. Det skal lite til, f.eks hvis jeg skal hjelpe han med brødbiten kan han bli sint, eller hvis jeg tar fra han grøtskjeen idet han er i ferd med å pynte alt i hans umiddelbare nærhet med grøt.. Men, jeg prøver jo å innrette meg sånn at jeg slipper å forstyrre han mest mulig... Jeg prøver å smile og være blid, si at han er flink osv, selv om det han gjør egentlig er å søle. Jeg får heller tørke opp senere. men, klart innimellom må man gripe inn også.. og da er det JEG som bestemmer..

Jeg håper du skjønner hva jeg mener, og at disse tipsene kanskje kan gi deg noe å tenke på. Det er ikke sikkert du vil gjøre det på samme måte. Barn er forskjellige, og man har forskjellige meninger om hva som er rett og riktig å gjøre, men mine erfaringer kan kanskje gi deg noen ideer om hvordan du _kan_ gjøre det, eller hva du kanskje kan forsøke...

Lykke til:-)

Nå har du kanskje fått noen svar fra helsesøster allerede, men jeg svarer allikevel. Høres nemlig helt ut som gutten min da han var å den alderen. Hylte når vi kledde på han, HATET å skifte bleie og hos oss var måltidene verst. Han som før hadde elsket mat skrek, hylte og vred seg vekk. Prøvde alt, lokke, tøyse, tulle, skifte grøttype, gi brødskive, la han spise selv osv. Ingenting hjalp. grudde meg til hvert eneste måltid.

Det gikk rett og slett over av seg selv! Så det var bare en fase. Jeg gjorde egentlig det samme som deg, ble så lei tilslutt at jeg bare matet, kledde på, skiftet i stillhet og ikke ga han noen oppmerksom rundt raserianfallene. Og etter en stund sluttet han med de. Nå er han 14 mnd og for det meste en superblid liten fyr. Har sjelden raserifanfall lenger :-) Og dette var gutten som alle sa at kom til å bli litt av en utfordring når de så sinne han hadde da han var 8mnd. Så det går over. bare hold ut :-)