DinBaby.com

Jada, jeg ble utsatt for det. Ikke harde slag, men slag allikevel. Jeg husker at det var flaut og ydmykende. Jeg tror ikke barn ser forskjellen mellom et forsiktig slag og et hardere. Ydmykende er det uansett. Mine foreldre gjorde aldri dette mens mine venner så på. Det ville vært enda mer ydmykende.

Jeg har aldri, og kommer aldri til å legge en hånd på mitt barn. Jeg tror ikke det på noen måte har noe godt for seg. Jeg har tatt dette opp med mine foreldre i voksen alder. De startet med å forsvare seg med at: "Du har jo ikke tatt noen skade av det". For et dusteforsvar! Etter at vi hadde pratet en del og jeg fortalte hvordan jeg opplevde det, har de innsett at de gjorde feil. Barn lærer ikke forskjell på rett og galt ved å få et klaps, de lærer bare å bli kjemperedd for konsekvenser, og redd for sine egne foreldres sinne.

Jeg har også blitt slått og opplevd det som ydmykende. Har også blitt slått av min far etter jeg ble voksen. Det har skapt en angst i meg som sitter dypt. Det overrasker meg hvor grunnleggende den angsten er, kan komme opp i ellers uskyldige situasjoner.

Det verste for meg har vært og er at min mor aldri har beskyttet meg mot det og at min far benekter å ha gjort noe slik.

Selvfølgelig tar barn skade av det!

Ja, jeg fikk ris på blanke messingen frem til jeg var altfor gammel til å få det (les; kommet i puberteten) av min far.

Har fortsatt et anstrengt forhold til min far. Forakter ham for å ha ydmyket meg på denne måten.

KOmmer ALDRI til å ydmyke mine egne barn ved å ty til vold. Den dagen jeg tyr til vold har jeg tapt som forelder..

nå er jeg kanskje ikke så gammel som dere? (jeg er 22). Men jeg ble slått ganske hardt i oppveksten min og har fremdeles pr dags dato angst pga dette :/ Men har aldri sett noen bli slått!

av visse grunner så er jeg ...

Jeg har aldri opplev det, men jeg husker at lillebroren til veninnen min ble slått. Faren tok ham med inn på et rom, og jeg hørte slag og sår, høylydt barnegråt.

Han slo venninnen min én ganhg også, men det var ikke ris, men mer et slag, eller en fik med flat hånd.

Jeg liker ikke den faren, Nå er kona hans død, og sønnen, som er voksen, vil ikke ha noe med ham å gjøre.

Derfor er det ikke synd på dem som ikke får besøk av familien sin når de er blitt gamle og grå eller av barnebarna sine. Det er alltid en grunn for det og nettopp misbruk/vold kan være en slik grunn.

Jeg passer veldig på når ungene mine er sammen med besteforeldrene sine slik at de ikke blir utsatt for det samme som jeg er blitt.

Jeg fant ut (veldig seint) at jeg var nok en av de får som ikke hadde fått juling, ja (syttitallet det også), så det var nok vanligere enn man liker å tenke.

Jeg er 22 år, og jeg fikk smekk på ræva av mamma da jeg var lita ja. Det gjorde lillebroren min og, og jeg vet flere jevngamle venninner som også fikk ris på stumpen. Så det var nok ikke bare på 70-tallet det var vanlig.

Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg har tatt psykisk skade av det. Men dette er minner som sitter ganske hardt, og jeg husker med gru flere episoder der mine foreldre var meget sinte. Jeg tror ikke de tenkte over det da, eller tenker på det idag, da de selv fikk ris på ræva da de var små. (de er født tidlig på 60 tallet).

Det som er litt merkelig er at da jeg fikk barn, fortalte mamma meg at jeg måtte iallfall ikke smekke lillemor på fingrene dersom hun rørte ting å sånt. Da kjente jeg at jeg hadde lyst å daske henne litt ja, snakk om dobbeltmoral, hehe :)

Ikke sikkert at det er dobbeltmoral. Kanskje hun har lært av sine feil og angrer?

Hmm... Det kan hende. Tror nok hun hadde reagert dersom jeg hadde gjort det samme mot hennes barnebarn iallfall. MEN, hun sier den dag idag ting som: dersom du hadde gjort det, hadde du ikke fått juling før så skulle du iallfall fått de da. Så, jeg tror ikke det er så mye anger ute å går. Mest pga at jeg ikke tror de husker hvordan det var da vi var små.

Jeg fikk ris på rompa. Foreldrene mine nekter også for at de gjorde det, men både broren min og jeg husker at vi ble lagd over bena på faren min. Han slo ikke hardt, men det var ydmykende.

Da jeg var tenåring ble jeg gjentatte ganger slått av moren min. Det var skikkelig ekkelt. Hun husker heller ikke det. Det verste var vel at det var helt umotivert, jeg var bare i nærheten når noe gikk henne over levra.

Lillebroren til venninna mi fikk vasket munnen med såpe og vann fordi han hadde bannet.

De var nok mer autoritære i 70-årene enn vi er nå.

Dessuten lekte de aldri med oss. De 4-5 gangene foreldrene våre lekte med meg, husker jeg veldig tydelig.

Aldri blitt slått og aldri blitt kjefta på.
Så aldri at andre ble slått heller.

Luksusproblem, men jeg var langt opp i 20-åra før før jeg klarte å få pulsen min under 200 når noen andre hevet stemmen.

Ja, det hendte jeg fikk ris. Mine foreldre skulle attpåtil gjøre det på en pedagogisk måte. Det, syns jeg gjorde hele seansen desto mer ydmykende.

Det skulle alltid skje på samme sted, og det var på gjesterommet.Først hadde vi en før-samtale, der vi snakket om det gale jeg hadde gjort. Så ble jeg lagt over fanget , trukket av bukse og truse. Min far hadde pauser mellom hvert dask, som ble utført rolig og sindig. De var ikke harde, men det siste var alltid hardt og gjorde vondt. Så skulle de trøste meg. Min mor var alltid til stede, så var det tid for etter-samtalen. Da snakket de om at dette var en konsekvens, og at de ga meg straff for at jeg skulle lære å ta konsekvenser.

Dette var utrolig ekkelt og jeg går aldri inn på gjesterommet når jeg er på besøk

Æsj, det der hørtes sykt ut. Skjønner godt at du ikke går inn på gjesterommet mer.

Huff det hørtes orntlig sykt ut!!

Syns det er sjokkernede hvor mange som ble slått av sine foreldre.. Har heldigvis aldri blitt slått, og aldri sett noen bli slått av mamman og pappan sin. Er selv 22 år.

Nei, aldri.. men ble født 1980 jeg da..

Synes aa huske at jeg ble knipset paa fingrene. Utover det var det ingen fysisk straffelse. Derimot psykisk nedtrykking var det mye av, fra min far, i dag er jeg 39 og sliter fortsatt med bivirkninger. Mindreverdighetskompleks, stor usikkerhet og angst til tider i forhold til myndighetspersoner som sjefer, laerere mm. Har laert meg aa se signalene naar jeg reagerer paa en bestemt maate.
Slitsomt, er det.

Hei!

Både jeg og min bror ble utsatt for slikt da vi var små. Vi tisset til og med på oss mens det pågikk p.g.a. frykt.

Synes det er ille å bruke slike metoder, men det var nok ganske vanlig før tror jeg.
Vi har ikke tatt skade av det, og tenker heller ikke mer på det. Det har liksom ingen innflytelse på oss som vokse.

Det var nok ikke alt bra før i tiden når det gjelder oppdragelse av barn, men det er det jo ikke i dag heller. Synes foreldre ikke er strenge nok i dag. Før hadde unger respekt overfor andre, det har de ikke i den omfang i dag, og det skyldes nok at foreldre ikke er strenge/konsekvente nok synes jeg.

Med en gang man gir ungen en liten klask, kalles det for mishandling, dette synes jeg går altfor langt. Man skal nok aldri slå unger, men en liten klapp i visse situasjoner skader ikke.

En klug dame sa en gang: "Oppdra barn streng, men rettferdig."

Hilsen

en klaps er kanskje ikke så ille, men hva er vitsen med å dra ned buksene å gi det på blanke messingen. Var det for at straffen skulle bli mer smertefullt.

Jeg fikk ris av foreldrene mine gjennom min oppvekst. Alltid på blanke messingen, til jeg var en gutt på 18 år. Da flyttet jeg for meg selv. Pappa la meg over knærne og trakk ned buksene mine. Mamma satt foran meg og holdt armene mine fast. Selv når jeg var på besøk etter jeg hadde blitt soldat i hæren, var det ingen nåde. Jeg var på perm og gjorde i deres øyne noe galt og skulle få ris. Glemmer ikke når jeg lå over knærne til pappa, med uniformsbuksene mine trukket ned og fikk ris på blanke messingen, mens mamma satt foran meg og holdt armene mine fast. Jeg prøvde å vri meg løs, men hun holdt armene mine bom fast. Vet ikke hva som var verst ... å bli slått på nakne rompa eller at hun holdt armene mine fast ! Etter det mistet jeg lysten til å besøke dem og gjorde ikke det før jeg fylte 23 år. De var fremdeles like fanatisk religiøse og da jeg var på besøk ... 23 år gammel ... mente de fremdeles jeg måtte behandles som en guttunge ! Jeg hadde et stort vennenettverk og gikk ofte ut og tok meg et glass og tilbrakte tid med venner. Men jeg fikk ikke lov å gå ut og drikke sa de, mens jeg var på besøk hos dem. Jeg ignorerte dem og gikk ut noen timer en kveld, og da jeg kom hjem til dem på kvelden, skulle de straffe meg ! De som bare gikk i bedehus og aldri hadde tatt et glass i byen, skulle lære deres voksne sønn på 23 år at det var syndig å gå og drikke på byen. Jeg prøvde ærlig talt å forsvare meg, men foreldrene mine hadde få problemer med å legge meg over knærne og trekke ned buksene mine. Mamma satte seg som vanlig foran meg og holdt armene mine bom fast, mens pappa riste meg med flat hånd på blanke messingen, og de begge preket for meg, der jeg lå hjelpeløs ... Da de slapp meg løs, var jeg rasende og gikk rett ut og hjem til meg selv og har aldri besøkt dem siden. De er fremdeles like fanatiske som før, og selv nå i voksen alder - mange år etter episoden nevnt over - kunne jeg ikke følt meg trygg på at jeg ikke ville endt over knærne deres med buksene nede ... jeg holder meg på trygg avstand !

Jeg synes dette høres helt hårreisende ut! Og håper du, anonym som fikk bank som soldat, ser at dette er helt galt, og håper tiden, og din egen plass i samfunnet i dag og din fornuft, gjør at du innser hvor galt dette som foreldrene dine har bedrevet er. Og at du ikke må føle noen skyld for dette! Du har blitt utsatt for overgrep, helt opp i voksen alder. Når de ikke endrer sin oppførsel og gjør at du føler deg utrygg, gjør du helt rett i å holde avstand. Du har tatt en ansvarlig avgjørelse!

Jeg fikk ikke ris på baken, men fikk en sjelden gang en ørefik. Jeg skal aldri, aldri slå mine barn - heldigvis er det straffbart nå etter den nye høyesterettsdommen som fastslår at ris på baken er straffbart.

FYsisk makt mot barn gir sår i sjela, - det viser alle innleggene her. Først og fremst skaper det angst og lav selvfølelse, følelse av ikke å være noe verd. Det å gi trøst etterpå gjør det hele nesten enda værre - en måte å manipulere ungene på. Det er slik konemishandlere holder på - denger kona og kommer med blomster dagen etter. Jeg tror ikke NOEN foreldre føler at det er riktig å slå ungene, men jeg tror det gjøres ut fra en slags maktesløshet og at det er det man selv lærte som barn.

Så viktig ¨å bryte denne sirkelen!!!

Jeg er 38 har aldri fått ris, klaps, knips eller noe annet som kan minne om fysisk avstraffelse. Jeg kan heller ikke huske at jeg har fått høylydt kjeft eller oppstramminger.
Kanskje det er sjeldent, jeg vet ikke. Mine barn får heller ikke noen form for fysisk avstraffelse-.

Jeg er like gammel som deg, og jeg har aldri noensinne hverken hørt om eller sett noen av mine venner eller venninner bli fysisk straffet av sine foreldre. Det ville vært helt utenkelig.

Jeg hadde stor omgangskrets og stor familie spredt over hele landet, og jeg har ALDRI hørt noen si eller antyde at fysisk avstraffelse skulle være på sin plass eller akseptabelt.

Tror nok ikke dette var særlig vanlig "på syttitallet" heller heldigvis, det må nok ha vært i ganske spesielle miljøer.

Jeg er født på 70 tallet og har aldri blitt verken slått eller dasket på noen måte. Og mine foreldre lekte masse med både meg og min bror. Faren våres lå så oig si på gulvet hele ettermiddagen etter jobb og lekte med oss.. :-) Så jeg har kun gode minner fra min oppvekst,,

Fikk aldri ris da jeg var lita, kan ikke huske at noen av vennene mine fikk det heller.

Jeg er født sent på 70 tallet. Jeg fikk ris ofte, kan ikke huske at jeg hadde gjort noe galt. Bare vært som barn er... Men min mor dasket meg så kraftig at jeg hadde rødt håndmerke på stumpen i mange dager etter. Pinlig i gymmen å måtte prøve å bortforklare. Jeg kjenner jeg blir sint når jeg tenker på dette. Jeg fikk annen straff også, lugget, fiket til på kinnet, knepet osv.. Min bror fikk hodet slått i veggen når jeg stod og så på.. Var ikke gammel da... Min mor var alene med oss etter at pappa døde. Det ble vel mer enn hun kunne takle. Men det har helt klart satt dype spor..

I det du gjør noe fysisk mot barnet ditt, går du imot noe som bør være en del av oppdragelsen. Det å ikke ty til vold bør være en del av oppdragelsen, noe viktig å lære videre. Idet foreldren utøver fysisk straff, går du over en grense som ødelegger en tillit overfor barnet ditt som du aldri kan endre!

dagen er over og jeg skal snart gå hjem,men så kom jeg over dette innlegget!
jeg har aldri blitt slått,men truet med det i flere år.jeg skulle få så mye ris at jeg ikke kunne sitte på en uke ol.
jeg ble tatt med i skogen når det regnet og blåste,min far gikk så fra meg en lang stund for så å komme igjen.har en haug med eksempler på slik straff og alltid etterfulgt av truing med slag.

for en stund tilbake fortalte samboeren min at han hadde blitt slått.dette like etter at vi hadde sett en scene fra den svenske filmen onskapen.
jeg har alltid båret dette inni meg,men da sprakk alt.jeg gråt og gråt i næmere en halv time.alt kom tilbake.
etter det er jeg ble jeg helt paranoid.tørr ikke se enkelte tv program i redsel for og måtte se slag og pisking.
alt minner meg om det og jeg ser for meg faren til kjæresten min som slå ham gang på gang.er som en film som ruller forann øynene mine enten jeg vil eller ikke.

har liksom hatt en følelse av at jeg var helt alene så dette innlegget var både godt å lese og uendelig vondt.
vet jeg kommer til å ha mareritt i natt,men det var fint å se jeg ikke var alene.
har også slitt med en enorm ensomhetsfølelse.som om jeg er helt tom og ikke hører til her..vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

er det noen som vet om det finnes noen støttegrupper el.for oss med slike minner/problmer?
for meg tar disse tankene ofte opp mer enn halvparten av dagen.orker ikke å bære på det mer....

tusen takk til deg som startet linken og til alle dere andre!

Jepp, fikk juling av pappa for et godt ord. Vi trengte en gang ikke å gjøre noe galt for å få juling, det holdt at han misforstod samtalen mellom oss søskenene.

Husker godt at et par melketenner som i satt godt ble rimelig løse etter en helg hos pappa. Vi sa ingenting til mamma, så hun visste det ikke før vi ble store.

Jeg sliter ikke så mye pga det, men jeg kan ikke akkurat si at jeg er nær pappa. Jeg føler meg rett og slett litt likegyldig overfor ham.

jeg opplvede også juling av faren min... lugging, riving i ørene og slag var vanlig.... moren min gjorde ingenting for å forhindre det heller...

jeg var egentlig rolig som barn, det var broren min som var veldig aktiv... man kan si det sånn at han fikk mye pryl og en hard oppekst... jeg prøvde alltid å beskytte han, holde han igjen når pappa skulle ta han... men det gikk jo bare utover meg selv... jeg fikk 10 ganger tilbake...

dette var på midten av 80 tallet, og jeg kommer ALDRI til å legge hånd på mine barn.... kjenner bare enda redselen, smerten og ydmykelsen... har enda ofte mareritt om dette, og hver gang jeg ser film hvor mishandling etc er med kommer alle minnene tilbake og jeg blir uvel...

Kan nok aldri tilgi foreldrene mine det de gjorde mot meg, men MINST av alt kommer jeg aldri til å tilgi det de gjorde mot brorn min... vi var tross alt bare barn...
Hilsen

kjære du siste anonym...

jeg har det på en måte slik som deg.jeg sktev et innlegg lenger oppe,men ønsker også å være anonym.
jeg har det også slik at jeg blir skikkelig uvell når jeg ser misshandling el.på film.
hva gjør du for å lege sårene?går du til psykolog el?har du noen andre å snakke med?

jeg sliter virkelig nå i voksen alder og er blitt veldig var på andre mennesker og veldig skeptisk.

om du vil ha noen å snakke med eller dele tanker med hadde det vært fint å "møtes" på et annet forum.
tenker at kanskje all den dritten jeg var gjennom kan vendes til noe positivt...kanskje være til hjelp for andre....

hei anonym... jeg som skrev inn nest sist...
jeg går til psykolog, men det er for noe annet da... har faktisk ikke TURT å ta dette opp med psykologen, føler nesten ikke at jeg orker.... nesten som jeg føler en slags skam eller sånn... Jeg hadde en jente som mobbet med (sjalusi) fraandre klasse og helt fram til for noen år siden... dette har satt sine spor hos meg, og det er defor jeg går til psykolog... hver natt har jeg mareritt, enten om denne jenta eller om mishandlingen...
hilsen

kjære du siste anonym
det er slik jeg også føler det.jeg vil på en måte gjerne ha noen å snakke med,men jeg føler jeg ikke orker.er redd jeg ikke vil bli tatt på alvor ol.
men du som det sliter på både kropp og sinn,til og med etter alle disse årene.
kan jeg spørre....får du noen gang en følelse av å være helt alene?

jeg får et slags sug i kroppen.det kan hende sammen med familien,samboeren min,altså i alle mulige situasjoner.
er litt vanskelig å beskrive den følelsen,men det er som en vanvittig tomhetsfølelse.lurer på om dette kan ha noen med det å gjøre......

det får jeg oxo... bra jeg ikek er alene..
ellers er jeg livredd for at faren min skal fortelle om oppdragelse osv... har hatt noen forferdelige situasjoner med dette... er så redd for at sambo skal få vite hva som har skjedd....
han kan plutselig blande seg i andre sin oppdragelse av andre barn og si "nå må du ta dne ungen et vers"... da kjenner jeg hjerte og pulsen min banke SINNSYKT fort... blir livredd, og skjemmes... vet ikke hvorfor... sikkert for at alle minnene kommer tilbake...
mange ganger ligger jeg å tenker på dette om kveldene...
hva har du gjort med dine problemer?? hva sa sambo sin når du fortalte omdet??
er så usikker på hav jeg sakl gjøre... broren min vet jeg sliter enormt med dette, han som har hatt det aller værst av oss 3 søskene...
synd skikkelig synd på han... men vi har aldri snakket om det som skjedde...

Hilsen

ok,så da er det kanskje derfor jeg får den følelsen av ensomhet.prøver liksom å være min egen psykolog, men det er mye jeg ikke kommer gjennom.
jeg har det som deg når far snakker om oppdragelse med andre.akurat som deg faktisk, pulsen blir mye høyere og jeg blir varm i hele kroppen,nesten som feber.det er nok alle minnene ja...
det er utallige kvelder/netter som har gått med til tanker og tårer.

jeg har ikke gjort noe fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.det er ingen som vet at jeg sliter utenom sambo.søstera mi har vokst opp med lomma full av penger og to foreldre som aldri kjefter.hun har bare fått med seg at hun kan si /gjøre hva hun vil med meg fordi det alltid er jeg som er den slemme uansett.

sambo skulle heller ikke vite no, men så så vi som sagt den filmen på tv, da han sa at han hadde blitt slått av faren raknet alt for meg.
jeg bare gråt hysterisk uten og egentlig vite hvorfor.det tok ennå lang tid før jeg fortalte det til sambo, men han var jo så bekymret for at det skulle være noe galt med meg.

han er en veldig sindig og rolig person og sa det veldig fint etter at jeg hadde fortalt alt.
han sa at han hadde tilgitt sin far og at både han og min far nok hadde opptrått slik fordi de ikke viste bedre.det var jo vanlig å slå før,kanskje var de blitt slått selv ol.
han tok det veldig fint, men likevel kommer tankene ofte og særlig nå som vi skal ha et eget barn.

sambo vet jeg sliter og han vil ha meg til en psykolog, men jeg vet ikke helt om jeg vil.....

har du snakket med noen?hva sa de?

jeg har faktisk ikke snakket med noen om dette... har ikke turt... faren min er egentlig en sinnsykt bra person hvis man ser bort fra det han har gjort og den holdningen han har rundt det--- tror ikke folk ser på han som en person som kunne gjort noe slikt mot sine barn... detmye som skjer innefor husets fire vegger som andre ikke vet om..
jeg har lyst å si det til sambo eller snakke med psykologen om det, men er så redd for at sambo skal blir forbanna på pappa liksom... for de har faktisk et veldig bra forhold... han er også en veldig rolig person...
når det er sagt også en annen grunn til at jeg ikke tørr å ta det opp er at jeg har hatt en del ubehagelige situasjoner med svigerfar også... hvor han har sagt "det var bedre før da man kunne rise barna"... Da blir sambo sånn som jeg blir, flakkende i blikket(ser hvordan jeg reagerer) osv... han blir helt rar... jeg tror faktisk at han også har blitt slått... og han unnviker alltid temaet hvis vi kommer litt inn på det... jeg er 20 og han 24... faren hans er av den gamle skole skjønenr du 70 år... mine foreldre er i 40 årene...
hvordan sysn du jeg skal gripe det an?
samboern din, har han noe problemer med dette som har skjedd med seg selv? han sliter ikke??
Hilsen

samme her,det er vel egentlig ikke noe vondt i far, men han fulgte nok bare det oppvekstmønsteret han hadde hatt fordi han trodde det var rett.dette tror jeg fordi jeg vet han ble slått,men han har aldri slått direkte,bare truet og gjot div.andre ting som jeg har skrevet over.
dette var kanskje hans måte å bruke den oppdragelsen på selv om han ikke var fult så "gal" som sin far...i egne øyen i alle fall.han har bare ikke tenkt på de psykiske skadene.
siden du sier samboeren din reagrerer på samme måte, kan det jo tyde på at han vet veldg godt hva du føler.jeg ville snakket med ham for det kan virke som han også har en del vonde minner.
om han blir forbannet på din far vil jeg forstå det, det er det samme "hatet" som jeg føler mot min svigerfar.men siden han ser ut som han også har vonde minner vil jeg ikke tro det kommer til å ødelegge deres forhold som de har i dag.
det er tross alt noe som har hendt for lenge siden, men et er viktig å snakke om det.
da jeg fikk vite at han ble slått av sin far ble jeg forbannet på svigerfar.heldigvis bor ikke han i samme land, så jeg har ikke sagt noe til ham,men det er naturlig at du føler hat mot en som har misshandlet den personen du elsker mest!
jeg tror det vil hjelpe om dere snakker sammen om det.er ikke lett, men om du er trygg på ham kommer det nok til å føles bra etterpå, både for ham og deg!
min sambo sier han har tilgitt faren fordi han tror han gjorde det fordi han ikke viste bedre.
han er også av den gamle skolen og i tillegg er sambo fra et annet land der slik er/var mer vanlig.
vi snakker mye om alt og han vet at jeg sliter, tror ikke han gjør det, men er jo ikke sikker.sier alt er ok, så jeg kan jo ikke tvinge ut noen andre "tilståelser".
han har bokset da han var yngre og jeg vet han var en "tøffing" om en kan kalle det det.tror muligens han fikk det ut gjennom å spille tøff og uberørt og at det har fungert for ham.
han er i alle fall helt klar på at han aldri kommer til å legge hånd på sin kommende baby.
vi har snakket en del om det i forbindelse med at vi skal bli foreldre selv.

hold meg oppdatert:-)

Det anonym 22:37 skriver er akkurat som jeg skulle skrevet det selv!

Trodde jeg var ganske alene om dette jeg, de jeg kjenner sier at de har hatt fine oppvekster uten noen form for juling. Selv har jeg to barn, og selv om jeg sa at jeg aldri skulle legge hånd på mine barn, har jeg gjort det med den eldste uten å mene eller villle det! Måtte jobbe ganske hardt med meg selv for å få vekk den måten å få barnet mitt til å lystre på. Nå har jeg to fine rolige barn som ikke får noen form for kjeft eller hånd på seg. Er de trassige og ikke hører må de bare inn på rommet (som ikke låses)og komme ut selv når de er klare for en vanlig prat. Dette er sjeldent, men hender at minstejenta får for seg at hun skal, vil må ting som ikke er mulig der og da og da kan det hende hun lager litt oppstyr, men ved å sende henne inn på rommet roer hun seg fort og kommer ut igjen nesten med en gang døren er blitt lukket.

Anonymus

Jeg kan bare huske en gang: jeg ble så sint på mamma at jeg fiket til henne. Da fiket hun meg tilbake på refleks tror jeg, så bare det rett inn på rommet og jeg fikk husarrest en uke. Føler ikke egentlig at det var en fysisk avstraffelse, for jeg tror hun gjorde det på refleks og jeg hadde jo fiket henne først. På den tiden var jeg vel 14 år...

Typen min vokste opp seint på 70-tallet og han sier han ble "ristet" av faren når han hadde gjort noe galt. Han mener det var den riktige avstraffelse, fordi "hvis ikke hadde jeg ikke lært". Jeg synes det høres helt sykt ut og har gitt ham totalforbud om å noen sinne riste våre barn. Han påsto hardnakket at risting ikke var farlig helt til han fikk sommerjobb som psykiater (han er lege) og lærte at risting også er en uakseptabel fysisk avstraffelse. HELDIGVIS!!!!

jeg fikk bare psykisk tettor jeg....

det er ikke bare bare det!det fikk jeg også og det pågår den dag i dag..jeg sliter virkelig med ettervirkningene.
det er minst like ille som fysisk terror!

Nei, heldigvis ble jeg aldri straffet på den måten. Det hendte jeg måtte gå på rommet mitt og bli der hele kvelden, selv om jeg heller ville ut og leke med venner, men jeg ble aldri rist/slått på noen måte.

Men faren min var streng, og han hevet nok stemmen mer enn han strengt tatt hadde grunn til. Det var mye jeg ikke torde å si/gjøre nettopp pga det. Han er en helt annen nå i dag sammen med barnebarna sine, så han er nesten blitt en "myk" mann, men jeg klarer fortsatt ikke å ha det tette forholdet til ham som jeg kunne ønsket meg den gangen. Han er og blir en autoritet i mine øyne, og ikke alltid i positiv forstand. All kritikken og kjeftingen har nok satt dypere spor enn han hadde ment den gangen. Synd at han oppdaget det for sent ):

Uff, det var fælt å se så mange svar på dette innlegget.

Jeg og mine brødre fikk mye kjeft og juling av pappa; slag, klaps,risting, dytting og noen ganger ble vi løfta og kasta. Det var hele tiden en underliggende trussel om at vi ikke kunne gjøre noe feil i hans øyne. Det var ikke alltid lett å vite hva som var feil heller...
Han gjorde mye verre ting mot mamma enn mot oss..

Jeg vet at farfar straffet pappa og hans brødre med belte. Det var jo lov på den tiden. Det gjorde sikkert hans far også.
Men pappa visste at det han gjorde mot oss var galt, og da vi bodde sammen med han og hans samboer, etter at han var skilt fra mamma, rørte han oss aldri fysisk. Det gjør meg forbanna å vite at han faktisk kunne styre seg hvis han ville.

Jeg sliter med sinne som voksen, jeg sliter forferdelig.
Har to døtre som er små, og jeg har lovet meg selv at denne arven SKAL brytes!

Er født i 84 jeg da... og har mange yngre søsken, den siste født i 94.
Alle vi har fått ris på rumpen som det så fint heter.
Vil ikke si at jeg har tatt noe skade av det, men litt henger det jo igjen.
Husker spesielt en episode da jeg var 3-4 år gammel... Mamma klabbet til meg på kinnet fordi jeg ikke ville ha regntøy på.. ble både blå og hoven..
Hun gråt etterpå og var så lei seg.. jeg fikk kald vaskeklut på kinnet og ble holdt hjemme fra barnehagen. Hun gjorde heldigvis ikke det flere ganger.
Men fikk stadig ris i ræven fram til jeg var tenåring... noe som resulterte i hevnaksjoner fra meg.. jeg slo etter og traff både mamma og stefaren min flere ganger når vi kranglet... laget stor flenge i hodet på lillebroren min med en fjernkontroll.. han forstuet håndleddet mitt med en steikepanne og en gang kastet vi kniver etter hverandre...
Vokste opp med det inntrykket av at vold var greit... at det var en fin måte å løse konflikter på... stakk hjemmefra da jeg var 16... Når jeg var rundt 18-19 år gammel hadde jeg klart å roe meg og ikke bruke vold når jeg ble sint.. med god hjelp fra min samboer..
prøver å få mine søsken til å forstå dette i dag, ser ut som om jeg når igjennom til de litt etter litt...
Men en ting er sikkert.... aldri om jeg skal oppdra min datter på samme måte... når jeg ser på henne kan jeg ikke skjønne at noen kan slå et barn.

Kjenner meg igjen i det du skriver om å vokse opp i troen på at vold er normalt og greit.

Jeg ble også slått frem til jeg var minst 15 år på blanke messingen av min far. Jeg var kjent somet hissig barn med kort lunte. jeg lærte at det var greit å reagere med vold. Jeg slo faktisk min egen lillebror på 2 år da han ikke ville ta på seg klær. Jeg sliter fortsatt med mennesker som hver stemmen sin, får høy puls med en gang. Jeg utviklet også etterhvert sosial angst og måtte gå til psykolog. Det viste seg at mye bunnet i det mange kaller for "harmløse dask på rompa". Det var ikke mye harmløst for meg.

Er jeg virkelig den eneste som ikke har tatt skade av ris en sjelden gang? Kanskje fordi jeg har et veldig godt forhold til begge foreldrene min og fordi jeg aldri har vært i tvil om hvos glad de er i meg. Det er som noen av dere sier, det de selv vokste opp med og som var vanlig den gang. Tror av og til at det var det eneste som nyttet. Men det har selvfølgelig mye å si om en har andre problemer i forholdet til foreldrene. Når det er sagt så ønsker jeg ikke å bruke det som straff mot mine egne barn, særlig fordi det ikke lenger er vanlig og lovlig. Og det er jo ikke sikkert at mine barn ikke ville tatt skade av det, slik som jeg ikke har gjort. Min far er verdens snilleste, men han har temperament og kan bli veldig sint. Og jeg får hetta av når folk snakker om mishandling bare for om en får et lite klaps på baken eller noe for å vise at noe er farlig eller ikke lov. Da er det mishandling å si "nei" også, psykisk vel å merke. Men det er jo noen som mener det også, og det synes jeg er litt vel "snillistisk".

Du har tydligvis blitt litt skadet allikevel, fordi du forsvarer det. Dvs. foreldrene dine har klart å forklare deg hvorfor på en måte som gjør at du tror det var det som måtte til...Men idag bruker man andre metoder, og det er ikke slik at slag er det eneste som nytter. Ville du slått en annen voksen, bare fordi de var uenige med deg eller ikke gjorde det du ville?
Fint at du ikke slår barna dine, men tenk igjennom følgende: alle barn elsker sine foreldre, på tross av alt det de utsetter dem for...det at din far har temerament er sikkert en følge av hvordan han selv ble oppdratt...ble han slått?
Ikke la det gå i arv videre...

Eg er 18 år, og dette var vanlig da eg var liten, men ikkje offentleg og ikkje so hart.
Eg har ikkje hatt varige men med det. og dersom barnet er skikkeli ulydig, og du har prøvd alt, er eg ikkje i mot ris. men ellers er eg det...
Eg var ikkje den enkleste ungen, og eg meiner att eg fekk som fortjent, men eg gjekk i 4 klasse første gang.
og eg ville aldrig gitt ein liten unge ris...

Ja, vi fikk ris, med bjørkeris på baken. Skulle visttnok være bedre med bjørkeris pga at man bruker hendene til klapp og klem...Helt idiotisk, men desverre sant. Vi er født på 70 tallet. Var først på 80 tallet at det ble forbudt å slå barn.
Tror mange sliter med minner av dette, eller har fortrengt det. Det man skal passe seg for er å overføre noe av denne aggresjonen på egne barn.. Derfor er jeg veldig bevisst på å ikke legge hånd på egne unger.
Og straff hos oss nå, er at man må gå på rommet en stund, til man har roet seg ned...eller trekk i ukelønn...

Jeg er blitt en gammel mann nå. Vokste opp i England, men kom fra Norge. Da jeg var en gutt fikk jeg og de aller fleste på min alder ris på blanke messingen. Selv når vi kom opp i 16-18 alderen fikk vi ris på blanke messingen, både hjemme og på skolen. Selv når vi var soldater i hæren fikk vi ris på blanke messingen - av både befalet og i den baren soldatene besøkte - som ble drevet av godt voksne sivile. Vi uniformerte soldatene som ikke oppførte oss skikkelig, måtte pent gå hjelpeløse med hengende armer mens vi ble dradd etter øreflippen av svære sivile dørvakter ut på bakrommet hvor vi fikk ris på blanke messingen. De fleste gutter fikk ris på blanke messingen av foreldrene selv etter de var kommet opp i 20- årene. Disiplinen var hard og guttene våget sjelden opponoere mot foreldrene. Jeg fikk ris på blanke messingen hjemme til jeg var en gutt på 23 år og jeg flyttet for meg selv og dannet min egen familie. Faktisk var det ikke uvanlig at gutter & jenter i 20- årene som ikke jobbet godt nok, eller kom for sent på jobb, fikk ris på blanke messingen. Politiet ga alle ris, uansett kjønn og alder, om de ble arrestert. Dette høres nok utrolig ut idag, men dette var svært lenge siden i England og tidene var veldig annerledes. Jeg har aldri gitt mine egne barn ris. Etter hva jeg vet har ikke de gitt sine barn ris heller. Jeg er sterkt imot å slå barn på rompa. Det finnes mange måter å straffe "ulydige" barn uten å slå dem.

Jeg ble "dasket" på rumpa som barn. Ikke spesielt hardt, det var aldri noen smerte å snakke om, men det var så enormt, grusomt ydmykende! Jeg hatet at noen kom nær rumpa mi. Husker en barnehagetante som pleide å daske til oss helt lett når vi var ferdig kledd og skulle ut, bare som en sånn "nå er du ferdig, ut og lek!"-gest, men jeg mislikte berøringen så mye at jeg ikke ville kle på meg når hun var tilstede. Selv nå, nesten 30 år gammel, kan jeg ikke fordra det. Berøring på rumpa gir meg med en gang den samme følelsen av dyp ydmykelse som da jeg var liten.
Ser at flere her har skrevet det jeg selv har tenkt flere ganger: Det er ikke egentlig om slaget er hardt eller ikke det kommer an på. Ydmykelsen er den samme, og det å ydmyke noen er en grusom ting!
Fikk et par ørefiker i løpet av oppveksten også, men det opplevde jeg ikke på samme måte i det heletatt. Da ble jeg bare sint, ikke flau.

Nei, aldri opplevd det. Ikke hørt om andre som fikk fysisk avstraffelse heller. Helt sikkert noen som fikk det, men tror ikke det var så veldig utbredt der jeg kommer fra, i hvert fall. Er 35 år i dag.

Har aldri opplevd det, og ikkje høyrt om andre heller, bortsett frå at man ein sjelden gang måtte gå på rommet.

Ingen av mine venner har jeg hørt har fått dette. Men for ti-15 år siden eller noe slikt så jeg sønnen til en nabo på hytta gi sin sønn dette. Dette ute, og like ved stranda. Jeg synes det var hårreisende, og det var ikke bare meg som ble satt ut pga det.

Har ikke fått noe form for fysisk straff. Husker lilebroren min fikk ris på rompa en gang. Men det har heller mer psykisk. Mamma er mer av ypen som blir veldig fort sinna. Har tedens til å kjefte før hun tenker. Hun kan kjefte for ting som ingen andre ville ha kjefta for osv. Har vanskligheter med å si ting til henne. Jeg kan ikke være sur eller irritert uten at jeg blir en utakknelig person. Alt er min feil. Osv.

Jeg er 30 og har aldri fått ris. Tror heller ikke noen av venninne mine fikk det.
Det som jeg synes var forferdelig flaut var at mora mi altid ringte rundt etter meg hvis jeg var for seint hjemme, tror ikke hun sluttet med det før jeg ble 20 og fikk meg mobil.
Husker jeg dro på ferie med en kjæreste når jeg var 19 og lovte å ringe hjem når vi kom frem. Vi kom frem midt på natten så jeg drøyde det til dagen etter. Da hadde hun allerede vært på tråden til foreldrene til kjæresten min for å sjekke om han hadde hadde gitt lyd fra seg.

Det er omsorg! Vær glad du har en mor som bryr seg og som våger å vise det!

Jeg har aldri blitt slått av mine foreldre, og har heller ikke hørt om at noen av mine venner eller bekjente er blitt slått. Jeg er født midt på sekstitallet, og gikk på barneskolen gjennom hele syttitallet. Kan aldri huske at jeg hørte om noen som fikk juling, ørefiker, klaps eller noe annet, men selvsagt betyr ikke det at det ikke skjedde. Det jeg mener, er at det i alle fall ikke var vanlig eller allment akseptert - det skjedde kanskje i smug i en del familier, men det var nok ikke det vanlige.

Mine foreldre, som er åtti år og altså født på tjuetallet, fikk heller ikke noen form for fysisk avstraffelse av sine foreldre, selv om det den gangen ikke var så uvanlig som nå. Vi er en nokså hedensk familie, så det er vel ingen som har vært så opptatt av å tukte sine barn...

Jeg vokste opp på 70-tallet, men har aldri opplevd noen slags form for vold fra egne foreldre eller at noen jeg kjente ble slått.
Derfor ante jeg ikke at det ennå var så vanlig den gangen! Har lest til øyet ble stort og vått, det må være tungt å rippe opp i gamle sår. Det som går igjen er den ydmykelsen mange følte, og det får meg til å tenke på egne barn. Hvor avhengige de er av oss foreldre, hvor tillitsfulle og lojale de er, de har jo bare oss, det er vi - mamma og pappa som skal forsvare dem mot farer, redsler og smerte....Hvordan noen kan forsvare å misbruke et slikt forhold klarer jeg bare ikke å forstå.

Jeg vil gjerne si til de av dere som den dag i dag sliter: vurder å snakk med en psykiater eller psykolog. Om ikke annet så kan man få hjelp til å plassere all skyld der den hører hjemme. Det krever tid og krefter, for er det mye "gammel dritt" som må ut av systemet så tar det tid, men på sikt kan det likevel være til det bedre.

Ja, bank over rumpa og spykisk straff har jeg fått nok av. Innelåst på rom.
Trussel om skilsmisse om vi ikke var snille.

Blir helt sjokkert jeg av å lese om alle dere som har blitt slått. Skjønner ikke at noen kan gjøre noe sånt mot små barn og ungdom for dens slagsskyld.. kommer aldri til å legge en hånd på mine barn..

Jeg har lest gjennom denne tråden nå, og forstå meg riktig riktig når jeg sier at det var "godt" å se at man ikke er alene om å ha opplevd dette. Jeg ble rett og slett banket og slått i oppveksten. Noen ganger drev jeg vel foreldrene mine til vanvidd, men mesteparten av gangene var det rett og slett urettferdig.

Jeg husker spesielt noen episoder svært godt. Den ene gangen var mamma i kjelleren å satte på ei vaskemaskin. Jeg og søstera mi satt å spiste kveldsmat, og jeg skulle helle i mer melk til meg.
Den gangen var det 2 liters kartonger, og dem var ikke veldig lette for ei lita jenta å håndtere. Jeg var vel 7-8 år den gangen. Melkekartongen glapp og gikk i gulvet.
Jeg fikk totalt panikk og prøvde å tørke opp så godt jeg kunne. Og så fort jeg kunne, men mamma kom opp av kjelleren før jeg rakk å gjøre noe særlig, og jeg fikk så juling at jeg gråt til jeg kastet opp. Jeg husker den episoden som det var i går.

En annen gang hadde jeg fått ny cordbukse som var så populært den tiden. Da var jeg litt eldre. 11-12 år.
Og som den uheldige jenta jeg desverre var, klarte jeg å få laget et hull i buksa mi når jeg var ute å lekte med andre barn i gata der vi bodde.
Det som skjedde da, egner seg ikke på trykk.
Jeg tar meg i at jeg gråter når jeg skriver dette, og det er første gang jeg skriver det ned.

Jeg er snart 34 år. Og det blir for sterkt for meg, så jeg slutter her.

Dette var ekstremt trist lesning. At det går ann sier jeg bare!
Blir tom for ord rett og slett.

Jeg måtte stå ute å vente på venninna mi når hun fikk ris... Så kom hun ut etter pappen var ferdig med henne...

Hos oss var det mamma som slo... Husker jeg var 7 år, våknet om natten å gråt, sto i døråpningen til foreldrene mine, turte ikke gå inn, håpet pappa våknet, men det gjorde mamma, hun reiste seg opp, gikk mot meg og slo meg hardt i ansiktet... Ikke første og ikke siste gangen... Eller når vi satt i bilen, hun snudde seg mens hun kjørte å slo til meg rett i ansiktet...

Glemmer det aldri, og den dag i dag tenker jeg ofte på det når vi er sammen, men kan ikke si det til henne, da får jeg bare kjeft, trur ikke hun tør slå meg nå som jeg er 34 år da...

Og hun kløyp, skikkelig vonde klyp...auuu

jeg fikk en del avstraffelse,men husker ikke så mye av det,kommer fra russland der dette var ganske vanlig,og enda så tenker jeg ikke så mye på det ettersom det foregikk i den delen av livet så er dette normalt i hodet mitt...men etter jeg kom til norge som11 åring,og stefaren skulle prøve seg å avstraffe meg fysisk så slo jeg meg helt vrang...hørte aldri etter mamma heller i ettertid fordi hun hadde valgt å gifte seg med han...
så livet har fått et preg av dette,flyttet jo for meg selv da jeg ble 15,og drakk mye,ruset meg på hasj og flykta generelt fra virkeligheten,turte ikke å være meg selv å være stolt av den jeg var...først etter at jeg ble mamma selv forsto jeg sammenhengen med ungdomstiden og barndommen...så jeg prøver å gjøre alt i min makt for å gjør det rette for jenta mi...hun får så mye kjærlighet at det flyter over,og det eneste hun opplever er at jeg holder godt rundt henne når hun har raserianfall(trass feks) helt til hun roer seg så jeg kan snakke med henne,og når hun gjør det så tar det 5 min så gliser hun igjen og er kjempeglad for at mamma tok kontroll da hun mistet den...

Utrolig trist (og helt sykt) å tenke på at voksne kan gjøre slikt mot barna sine! Jeg er født på slutten av 70-tallet og har aldri hørt at noen av mine jevnaldrende har blitt utsatt for fysisk avstraffelse.. Man slår ikke voksene og man slår ikke barn PUNKTUM!

Nei, hverken fysisk eller psykisk avstraffelse har vært vanlig i vår familie. Vi måtte sitte rolig og snakke om problemet hvis vi hadde gjort noe galt.

Er født på midten av 60-tallet. Mine besteforeldre som er født i begynnelsen av 1900-tallet brukte heller ikke ris i oppdragelsen av sine barn. Den eneste gangen min mor kan huske at hun ble slått var da Nazistene gjennomsøkte huset hun bodde i og en av Nazistene gav henne en ørefik.

Jeg blir helt sjokkert når jeg leser at foreldre har brukt fysisk avstraffelse selv etter at det kom lovforbud mot det.

Født på 70 tallet, og fikk fysisk og psykisk juling, for ingenting. Jeg kunne tatt på meg feil genser i forhold til hva hun mente jeg skulle gå med. Fikk juling for å spise hvis jeg var sulten. Fikk juling for å ikke få de karakterene hun forventet at jeg skulle ha. Jeg fikk juling for alt jeg gjorde og ikke gjorde... Kom ofte med blåveiser på skolen og måtte lyve og si at jeg haddef falt eller finne på noe. Til og med morra mi spurte hva som hadde skjedd med trynet mitt, og hvis jeg sa at hun hadde slått meg, fikk jeg juling. Og sa jeg at jeg hadde falt o.l så skrek hun at jeg løy og fikk juling...
Sitter dypt enda og har ikke noe med mor å gjøre. Hun var alene med meg hele oppveksten. jeg hater henne og måtte hun dø ensom og alene....

Stor klem fra meg!!

Det står respekt av å bryte med noen som har (hatt) så stor innvirkning på deg. Det viser at du vet ditt eget beste!! Flott!

Mamma dasket meg på rumpa en gang da jeg var en 8-9 år (med bukse da) å dæven det svei, ikke fordi det var vondt, men fordi jeg skjønte at jeg hadde nok gått langt over streken siden mamma ble så sint, jeg husker jeg var en skikkelig drittunge, så skjønner reaksjonen hennes. Det har ikke gitt meg noe varige men, det er heller så jeg ler litt av tanken på min ellers meget beherskede mamma så dampende forbannet. jeg gjorde henne aldri så sint igjen. :P

Pappa har aldri lagt en hånd på noen av oss, tror hverken mamma eller pappa er vant med vold i barndommen sin.

Min samboers far brukte visst nok å slå han på rompa med en stekespade e.l når han var barn, sambo sier selv at han ikke ser noe galt i det. Jeg syns det er syk! Vil aldri utsette ungen min for slik "organisert" fysisk avstraffelse, men er ikke bråsikker på at jeg klarer å gå gjennom hele oppveksten uten at jeg f.eks tar henne litt hardt i armen, men det ser jeg ikke på som vold, men en mild impuls. Det har både mamma og pappa gjort med oss.

All ros til HI som startet denne debatten.. Det var både godt og vondt å lese alle innleggene. Da vi var små ble vi utsatt for bl.a ris på blanke messingen, ble lagt over beina til far og slått. Ikke så hardt, som jeg husker, men følelsen av skam og ydmykelse er det som i dag sitter i. Jeg er 24 år og eldst av oss søsknene, og husker at det var jeg som gjorde opprør mot denne oppdragelsesformen og klarte å unngå at den minste av oss fikk oppleve dette. Før var det pappa jeg følte mest avsky mot, nå har det snudd litt og jeg kjenner at jeg er nesten mest sint på mamma som lot dette skje og som aldri stilte opp for oss. Men dette har mye med andre forhold i familien å gjøre, hvor mamma var den trygge, snille og rolige, mens pappa var oppfarende, ustabil og med mye sinne.. Jeg har slitt med relasjoner til mennesker i ettertid, og også følt at jeg ikke turte bli mamma selv, fordi jeg har vært redd for å føre oppdragelsesmønsteret videre. Heldigvis har jeg klart å tenke tilbake på disse tingene, og snakket litt med søsken/venninne/samboer. Og heldigvis lever vi i et opplyst samfunn nå, med forståelse og respekt også overfor de små.

Fysisk eller psykisk avstraffelse mot barn er ALDRI greit!

Jeg ble født på slutten av 60-tallet og har gode foreldre. Jeg har alltid visst at de elsker meg, og de har vært flinke til å vise det i ord og gjærninger. Men: av en eller annen grunn mente de at en klaps på baken var en del av oppdragelsen. Dette ble ikke gjort ofte, men det ble gjort - og jeg husker også at det en gang ble gjort mens en venninne så det.

Til dere som forsvarer en klaps: det eneste jeg forbinder med det er fornedrelse og ydmykelse. Jeg var, og er, en klassisk snill pike, og vet at jeg ikke gjorde så mye galt at de måtte ty til klaps. Men de gjorde det allikevel - og jeg kommer aldri til å forstå hvorfor.

Etter at jeg selv fikk barn har jeg fortalt mine foreldre hva jeg mente om det, og fikk til svar at jeg hadde jo ikke tatt skade av det. Mitt svar var og er: hva vet de om det, og har det gjort meg til et bedre menneske?

Man kan ikke lære sine barn at det er stygt å slå, samtidig som man selv slår i oppdragelsen.

Jeg håper denne tråden viser alle som forsvarer å daske/slå/klapse (er det ikke rart at hvis man kaller det er dask er det greit?), skjønner at man aldri på forhånd kan vite om et barn vil ta skade av et dask/slag/klaps. Å bruke klaps i oppdragelsen er i mine øyne en falitterklæring.

Ja. Husker 'pryl' bare en gang. Ellers husker jeg at jeg ble lugget hardt noen ganger. Ydmykende, var vel følelsen...
Absolutt ikke noe jeg skal ta med videre.

Har fått mye juling selv. Vet at jege aldri skal legge en hånd på mine barn!

jeg husker det sånn vagt, men jeg tror jeg var 5 år siste gangen jeg fikk ris, det skjedde også bare en sjelden gang heldigvis.. Mamma mente pappa kunne finne på andre måter å disiplinere oss jentene.. Har ikke tatt skade av det, men jeg tror jeg hadde vært bitter hadde dette pågått da jeg var eldre, full forståelse for de som er såret pga det.

Utrolig trist lesing dette:(Vi barna ble også slått av og til da vi var små.Jeg er født i 69,altså snart 39 år gammel.Ble aldri rist på rompa da hverken med eller uten buksa på,men vi ble dratt av stolen vi satt på og sparket bortover gulvet..Dette skjedde ikke ofte ,men husker noen tilfeller..Bare av pappa,mamma rørte oss ikke,men truet oss,bare vent til pappa kommer og får høre dette!!Husker hvordan jeg grudde meg til å bli straffet hvis vi hadde gjort noe galt..Husker jeg begynte å bli stor ,tror det var i 10 årsalderen ca,da fikk jeg plutselig ikke bank lengre..Husker en gang pappa var full måtte mamma gjemme lillesøstra mi som da var baby(hun er 5 år yngre enn meg)inni tørkeskapet,og hun mellomste på 3 hoppet ut av vinduet(det var ikke høyt)for å hente naboen..Tragiske minner:((Pappa slet mye med alkohilproblemer og hadde et voldsomt sinne ,spesielt når han var full,men vi ble også straffet når han var edru..

Nå er jeg født i 78 da, men har 3 eldre søsken og ingen av oss opplevde noe slikt, heller ingen av de som bodde rundt oss.
Jeg vet at moren min i sinne og redsel en gang klappet til ene søstra mi. Men det var en engangs foretelse i en litt spesiell sitvasjon og hun har bedt om unskyldning for det mange ganger i ettertid.

Hos oss var straffen husarrest, hvor vi måtte oppholde oss på rommet, eller vi mått vaske deler av huset. (etter at vi ble store nok til å gjøre sikt.)

Men så var vi nok 4 utrolig snille barn som aldri hadde noen større oposisjonstrang. Og utrolig sjelden gjorde noe galt.

Mannen min som er født i 82, opplevde å bli slått hjemme både han og broren.

Hadde en sa