Her kan du som lurer på et brudd er i ett eller er ferdig med ett utveksle erfaringer på godt og ondt.
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
noen som har råd å gi? :)
18:33 8.04.2006
hei.. får starte med at jeg har en jente på 1mnd nå.. er ikke sammens med barnefar, da han var utro mot meg å i tillegg fant ut den dagen jeg var gravid at han ikke ville ha noe med meg å gjøre??! gud måtte noen skjønne dette.. men hvertfall vil helst bare glemme den første tiden der fordi han var ikke noe allrigth mot meg..
slet veldig gjennom den første tiden av svangerskapet..
Da jeg var 4mnd på vei traff jeg den kjæresten jeg er sammens med i dag!! hadde ikke trodd man knunne treffe noen som gravid..men det gjor jeg:)
Han er snill på alle områder, men har en tung tid bak seg.. da moren hannes har psykiske problemer og søsteren hannes sliter med det samme.. ikke at det er et problem.. men når foreldrene hannes bor i nabo kommunen så blir det slitsomt for meg når han må reise ofte hjem fordi moren har anfall..
nå er det inne i en sånn periode igjen:/
Men det er så mye annet i bilde også.. vet ikke om jeg er negativt innstilt eller om jeg rett å slett skjønner at dette ikke går??
Han lever på en måte "singel livet" enda,gjør ting når det passer han hele tiden.. når vi har avtalt å ha kose kvelder f.eks så dukker han plutselig ikke opp før sent på kvelden.. nekter å være med på kino fordi han hater kino.. har prøvd å si om vi ikke kan gå av og til? men nei..
ut å spise?? nei det er bare for snobber.. ??
ut på byen? nja, kan vurderes, men hjemme fest er best..
har også prøvd å snakke med han om sure dagene hans.. de er så ofte.. vet han ikke mener det vondt mot meg, men de dagene blir jeg totalt luft.. nytter ikke å snakke til han, han vil bare sitte foran tv å sture å sier: -jeg er ikke sur, bare la meg være i fred- sånn kan det være i en hel uke?? huff...
de gode dagene vi har gjør at jeg ikke vil gi han opp.. men nå er jeg blitt veldig usikker..
i går fikk jeg høre at han ikke likte noe særlig at jeg kommer til å gå ut på byen i sånne litt utringete topper(snakker om helt vanlige, ikke overdrevet).. da kommer han til å bli sur.. jeg vil jo ikke endre på sånn som jeg er, liker å gå kledd..
også fordi etter hun kom til verden så har han sagt ofte -at det plager han at han ikke er faren hennes- dermed har han lett for å bare la henne ligge å skrike.. det hater jeg!!!
ellers så er han flink med henne,men virker på en måte litt kald..
men han prøver overfor meg å gjøre sitt beste.. men jeg klarer å lese på han at dette med henne sliter på han..
føler meg rådløs?? skal jeg gi dette opp??
han er jo super snill!! er veldig gla i han, men sliten av at han ikke vil forstå... kjører sin egen stil..
jeg hadde ikke fortsatt sånn,det går ikke.Vil han ikke forstå så er ut altså.han er jo ikke singel lenger så han kan ikke bare gjøre som han vil,det er klart alle trenger å ha sin tid og plass men det for være grenser.Det der fungerer ikke for meg.tror du må ta det opp med han og snakke om dette for det er ikke bra for dere og for ungen,gjør dette før ungen blir vant til han for hvis det ikke går etterpå og ungen ser han som faren sin så er det synd.lykke til!
Er dere veldig unge? Han er hvertfall ikke moden for oppgaven det er å ha "kone og barn". Bare det at han lar henne ligge og skrike fordi han ikke er faren hennes får meg til å bli eitrende sint.
Du og datteren din fortjener mye bedre, så lenge han ikke kan forbedre seg tror jeg ikke dere har noen framtid sammen. Det høres også ut som om han har arvet litt av sin mors problemer utfra det du skriver om oppførselen hans.
Ønsker deg lykke til, du får det nok bedre alene :)
Glemte å si at dere kan jo prøve noen timer hos familievernkontoret, kanskje han skjønner bedre da - siden du ikke er helt sikker på om du vil gi han opp.
heisan. jeg er 24 og han er 26.. så ikke så altfor unge..
Han er blitt litt bedre med skrikingen hennes.. men er fremdeles veldig usikker.. da han har en del merkelige sider:( blant annet at han er vant til å klare seg selv uten familie.. å på en måte forventer at vi skal bli en slags familie uten nå særlig kontakt med familie..det funker dårlig for meg.. da jeg har veldig god kontakt med min familie.. håper å tror han vil endre der..men ja.. vanskelig.
han er god på mange måter, men varierer så i humøret.. ser jo at han gjerne vil.. men har bestemt meg for å la det gå en uke å se..
litt usikker på om jeg kanskje ville klart dette bedre alene jeg også?!! har jo en nydelig snill datter:O)
Etter min erfaring så vil jeg nesten bare si "kutt han ut".
Det er ikke lett og det er sikkert ikke det du vil... MEN: (nå snakker jeg av egen erfaring, ikke sikkert det er samme for deg) I en situasjon der du er gravid og alene, har man veldig ofte trang til å bli elsket, samma hvem... deter bare godt når noen er der for deg... Det er ikke sikkert du er så forelsket som du skal ha det til, men heller mer "avhengig" siden han har vært der fra ca fjerde mnd.
Så vil jeg (også ut fra egen erfaring): Du vil få det mye lettere om du har bare deg og datteren din å tenke på. Ikke la hans problemer bli dine! Og vil du krangle om hvilken topp du skal ha på deg når du går ut eller vil du gå i det DU føler deg fin i? Vil du la hans mor og søsters problemer bli en del av dine problemer siden han ofte er sur og nedbrutt, eller vil du ha en stabil hverdag med din datter?
Det er de selv og datteren din som er viktigst nå, og tro meg, du vil klare deg uten han! Jeg gikk selv gjennom to veldig harde brudd (ett fem uker før fødsel og ett seks mnd etter) men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har det bedre enn noen gang... med kun meg selv og ungen å tenke på... ingen bekymringer om klær, oppdragelse, ansvar.. ingenting:)
Vet ikke om det var noen råd til deg her eller om det hjalp men alikevel; lykke til!
