supermødre er vell ingen av oss... men alle har vi forskjellige måter å håntere ting på... selv er jeg ikke 2 barns mor( ennå) men har sterke ønsker om å få iallefall 2 barn til.. Heldigvis hadde jeg ikke ett tøft svangerskap( bortsett fra blødninger i 1 del av svangerskapet), men kolikk, ammeproblemer og jernmangel og pga diverse ting var jeg også alenemor de første 3 månedene av den lilles liv.. JA det var ganske tøft, men nå er gutten min snart 1 år og jeg har det kjempekjekt! har ikke glemt det vanskelige( og det er til tider ganske slitsomt nå og) men håper det går bedre neste gang.. Og selv om det gikk til h..... med amminga så trur jeg at jeg kommer til å satse og prøve så godt jeg kan neste gang også..

Gode råd...? mine tips er lever ungene fra deg en gang i blant.. ta deg tid til deg selv, sov, slapp av.. eller gjør ett eller annet du liker å gjøre

Jeg er slett ingen supermor, men jeg har fått to barn med mindre enn to års mellomrom likevel.
Første svangerskapet var et mareritt. Kvalm leeenge (50% sykemeldt pga det i flere måneder), tendenser til bekkenløsning, nesten helt tomme jernlager (noe legen ikke sa noe om før to uker før termin!)
Fødselen gikk greit, men så kom depresjonen. Flyttet inn i nykjøpt hus 3mnd før termin, og skulle ha pusset opp mye mer enn vi rakk...
(Tre år etter sistemann er vi fremdeles ikke ferdige, men det nærmer seg...) Babyen sov nesten ikke, og var våken mange ganger pr.natt i 6mnd. Jeg var kjempesliten!! Psyken bedret seg når våren kom og permisjonen gikk mot slutten og dermed kom det faktisk litt overskudd også, men før jeg begynte i jobb igjen var jeg blitt gravid på nytt.

Andre svangerskapet var helt annerledes. Jeg var ikke kvalm i idet hele tatt, men naturligvis sliten og trøtt i begynnelsen. Jeg tok jern hele tiden, så jernlagrene ble ikke helt tomme. Var flinkere til å passe bekkenet, og berget med bare litt smerter (Sitter hele dagen på jobb.)
Lillemann var en veldig snill baby. La seg ned og sovnet på egen hånd fra han var nyfødt. Kunne ligge på gulvet og leke, eller følge med oss.
Storesøster var hos dagmamma tre dager i uken, for å gi henne lekekamerater og meg avlastning. Det var en nødvendighet! Depresjonen kom denne gangen også, men nå visste jeg hva det var og da gikk det faktisk bedre.

Det er slitsomt med to tette, men etter noen år begynner de å leke seg sammen og da blir det mye lettere. Nå er de 3 og 5år gamle, og krangler og leker som søsken flest. Snart er vi ferdig med bleiene, og det er slett ikke så slitsomt lenger.

Det viktigste jeg gjør, er å ha mine egne fritidsaktiviteter. Der får jeg hentet meg inn igjen, og vært meg selv. Prøv også å få til noen helger hvor dere kan reise bort uten unger (hver for dere eller sammen). Slike vitamininnsprøytninger er nødvendige!

Lykke til!

Har ikke tid til å skrive så mye.
'
Men nr. 1 sov veldig lite, var veldig oppmerksomhetskrevende og slet meg ut ganske bra. Var lenge usikke rpå om jeg orket flere.
men med det neste barnet gikk alt utrlig me lettere. Hn var mye roligere, sov mer var blid og enkel å ha med å gjøre.
Da kunne jeg ikke fatte at jeg hadde syntes det var slitsomt med baby første gang.

Jeg tror det mtrent alltid er lettere andre gang - en helt annen opplevelse.

Svangerskap nr. 2 trenger ikke bli som nr. 1
Barn nr. 2 trenger ikke få kolikk. Gjør han/hun det så vet du kanskje bedre hvordan takle det.
Du vet hvordan amming kan være og kan forberede deg både psykisk og fysisk.
Ta jerntabeletter i tide :)
Leiligheten blir ferdig oppusset!

Og ja, du glemmer det vanskelige. Ingen er supermødre.
:)

Hei.

Jeg har 4 barn, nr 5 på vei. Men jeg har hatt veldig lite plager i svangerskapene, og alle barna har vært glad i å sove. Jeg har forstått at jeg er genske bortskjemt.
Tror egentlig ikke jeg er den rette til å svare deg, for jeg har ikke hatt noen av de utfordringene du har. Det er ikke sikkert jeg hadde fått så mange om jeg hade hatt det.

Men barna gir meg så mye energi. Jeg tror mye kommer an på innstilling også. Jeg kjenner en som har 6 barn, og som nesten var sengeliggende alle svangerskapene. Jeg bøyer meg i støvet.

Jeg tror man glemmer det vanskelige, eller forresten. hva vet jeg. Men jeg forstår godt at noen med mye komlikasjoner ikke får så mange barn. Forstår det velig godt!

hehe ler! alt går om du ønsker det nok! jeg er dønn alene med mine 2 barn på 6.månder og 2.5år
et kjør uten like og det er tunge dager,men man får så mye igjen for alt man gjør hver eneste dag.
dere er vel heldige med mannfolk og familie som stiller opp dere vel,da er det bare og kjøre på..hehe

Hei !
Hadde et tøft svangerskap med nr 1. Kjøpte hus som vi holdt på å pusse opp, ble nesten ferdig før nr 1 ble født. Han blir 3år til jul.
Nå venter jeg nr 2, men alt er enklere denne gangen i svangerskapet. Skal sies at jeg og barnefar flyttet fra hverandre da jeg var ca 6uker på vei med nr 2 og må si at jeg gruer meg ikke i det hele tatt til å bli alenemor til to. I dette svangerskapet kjøpte jeg et hus alene som jeg pusset opp med hjelp av familien min.
Tror ikke jeg orker flere svangerskap/oppussinger samtidig etter denne runden:-)

;) Stønn! Gjett om alle har vært der innimellom ja...

Det blir jo mye deiligere etter du har jobbet en stund igjen, og fått tid til å tenke noen hele tanker uten avbrudd, snakke med andre om annet enn babyer og føle at du også har flere strenger å spille på enn å være mamma (sånn var det iallefall for meg). Etter en stund begynte jeg å ha lyst på ny baby, permisjon og en lekekamerat til poden. Nå har jeg en 4 måneder gammel herlig gutt i tillegg som bare smiler og er fornøyd (hvorfor er det "alltid" sånn med nummer to?).. Selvfølgelig skal han også gjennom samme registeret med tenner, sykdom, nattevåk osv., men på en eller annen måte føles det bare så mye enklere denne gangen. Du vet hva du går til, har noen av triksene i minne fra forrige gang- og ikke minst syntes jeg tiden går lynfort med nummer to.
Men du trenger forhåpentligvis ikke tenke på en ny en ennå? Det er jo fra året og utover at det virkelig begynner å bli gøy, og at du virkelig kan kommunisere sammen/ begynne å nyte tiden..

Hallo
Eg har fem stykker,klart kvardagen er travel,no er de største forholdsvis store,og kan hjelpe til,men dagene fyker for det.Men du så kjekt det er og.Minsten hos meg hadde skikkelig kolikk, og fortsatt våkenetter,han er tre,men enda er ønsket om ein siste her innimellom skule,og ja,- husbygging.Ting går seg til,og kvardagen blir lettere, så ta tida litt til hjelp,så vil du sjå at du tenker og føler det anleis om det med ein til.Masse lykke til

Unger e forskjellige..
Neste mann vil nok mest sannsynlig ikke være som første;)
Min eldste var en stille og rolig baby som sov hele natten osv.
Minien nå vet å bruke stemmen sin. Hun e blid da, duverden...men har vært mer skriking på henne, mindre søvn på oss etc.

Det e ikke lett å gi noe svar på dette. Vi mødre e også forskjellige. Var vettaskremt selv da eg skulle ha nr.2.
Men alt går så fint så...Kanskje fordi eldste e 5 år og klarer det meste selv?:)

Hei.
Jag hadde det som deg. Kjempe tøft svangerskap med nr 1. Fødselen ble et mareritt og sønnen min holdt på å dø etterpå, men alt gikk heldigvis greit. Han forstatte med kolikk og skrik i nærmest et år..
Likevel gikk vi på en til.
Det ble en kontrast. Lett svangerskap. Ikke kvalm. Keisersnitt. Harmonisk unge. Sover mye. Nå er hun 7 mnd og vi ønsker oss nr 3..
Så alt går om man vil.. :-)

Finnes ingenting som supermor... skjønner deg veldig godt...
Skal man tørre igjen, etter alt slitet...?!?!?!!!

Vel, jeg har 3 barn, de er 8 år, 5 år og minsten på 7 mnd...

Jeg hadde bekkenløsning, fikk et ekstra problem med hofta og innleggelse måtte gå på krykker hele tiden, plutselig fødselsangst og ellers samme graviditetskoseligheter som kvalme og spying... Etter han kom var det på'n med brystbetennelse og innleggelse på sykehuset med kraftig kur, så etterpå kolikk som varte til han var litt over 3 mnd...og nå nylig fikk jeg vite at han har hovne mandler og trykk på begge tromhinner...så når han har ligget ner er det som å kjøre fly med tett nese - J...vondt for han. Soving om nettene - eh, hva er søvn lurer jeg på da! Opp i alt så har jeg gått 100% på skole og klarte å fullføre, så jeg begynner i 100% jobb fra 1.august :)

MEN -når jeg ser hvordan mine to eldste er sammen med minsten så vet jeg at- ja, det var verdt det... OG - du kommer til å "glemme" det vanskelige...

For min del så tenker jeg - hmmm, jeg er 35 år neste år - skal jeg ha nr.4 så blir det neste år eller aldri...så - får se hva som skjer ;)

Lykke til :) Det går bra med tiden :)

Dersom du ikke nærmer deg 40 år og den biologiske klokka tikker irriterende høyt, synes jeg bare du skal ta det med ro og "glemme" nummer to et halvår til.

Først da førstemann var 1,5 år var det overhodet aktuelt å tenke tanken på nr 2! Og så gikk det på første forsøk og vips sitter vi her med to herlige unger med 2,5 års mellomrom. Passe for oss.

Da førstemann var halvannen tenkte jeg at "det kan ikke bli så mye verre" (med nestemann) - for vi hadde også en lang problemliste det første året. Nummer to er myyyye roligere og ikke minst like frisk og herlig som nummer én. Jeg tror i stor grad det skyldes at vi som foreldre er mer kompetente eller forberedt på å ta oss av et spedbarn. Det er fint med søsken, så vent en god stund og forestill dere på nytt en familieforøkelse.

Og JA, vi er biologisk programmert til å "fortrenge' mye av det vanskelige vi opplever. Når en f.eks. spør besteforeldregenerasjonen synes jeg de alltid beskriver spedbarn (egne) som supersnille, sov hele tiden, sluttet med bleier noen måneder gamle osv. Litt komisk, men på en måte også fint at man kan idyllisere i ettertid.

Lykke til!