DinBaby.com

Mitt første barn var en enkel fyr å sette grenser for. Vi kom derfor aldri dit at han testet meg så klart. Han hadde gitt seg lenge før... Min andre sønn er foreløpig for liten til å prøve seg så tydelig, men er redd han kan komme til å gjøre det etter hvert...

Jeg ville prøvd å unngå å komme i den situasjonen. Ha få ulovlige ting og være konsekvent på dem. Ikke ha farlige ting tilgjengelig som han kan kaste rundt. Prøve å avlede når han er i ferd med å spille seg opp. Gi masse ros for det positive han gjør. Hvis han allikevel kaster en ting rundt i stua, tar jeg først fra ham selve tingen. Ikke mens han holder den, vil helst ikke dra i hver vår ende eller bende fingrene hans fra hverandre. Tar den i det han har kastet den. Hvis han da blir sint og tar etter en annen ting for å kaste den, ville jeg nok holdt rundt ham og sagt nei. Med en 3-4-åring er det mulig uten å måtte holde så hardt at han risikerer å bli skadet. Jeg tenker at jeg mister troverdighet som mor hvis jeg ikke klarer å forhindre en atferd jeg har sagt nei til. For meg er det ikke greit å smikke på fingrene eller være fysisk på annen måte, men å stoppe hånden hans eller å holde ham i ro er altså greit.

Er også imot å straffe barn fysisk. Har sett flere som slår barn i alderen 1-2 år på fingrene for å poengtere at de ikke får røre ting etc, men mener det er helt feil. Da lærer de kanskje at de ikke skal røre, men de lærer også å slå..... Og jeg klarer ikke å slå mine søte små.

Men må innrømme at jeg har tatt hardt ned i guttene ett par ganger og sendt de på rommt sitt (4 1/2 år og 10 år). Men da har de virkelig tøylet mine grenser og ikke hørt etter på det jeg har sagt. 10 åringen er nå blitt så stor at han aldri er i nærheten av slike episoder, nå er det minstemann som er "utfordringen". Prøver å være flink å forutse og unngå slike episoder, så får vi alle en god dag med gode opplevelser.

er enig med dere her altså...en kan sammenligne mye god hundeoppdragelse med barneoppdragelse...

en må gi ros istedenfor ris

helt opplagt..

jeg kjenner ei som smekker fingrene til gutta sine, jeg liker det ikke men jeg turte ikke å si noe da hun fortalte at hun brukte å gjøre det, vet jeg var feig, men jeg er også en sånn person som ikke liker å gi dårlig samvittighet hos en person eller si noe som kan såre...,men jeg jobber med saken om å si hva jeg mener i alle sammenhenger...,d er ikke lett..., d er blitt 2 flotte gutter så heldigvis har de ikke tatt synlig skade av det, men jeg er sterkt imot straff eller irettesettelse på en slik måte..sukk

Fysisk straff/ irettesettelse kommer det aldri noe godt ut av, barn blir redde og forvirrede da.

Man må veilede barn ved å forklare hva de gjorde galt og hvorfor barnet ikke skal gjøre slik mer. Man må ordlegge seg slik at barnet forstår hva man sier og få til en dialog med barnet så barnet kan snakke om det det gjorde galt.
Husk å rose hver gang barnet gjør noe riktig.

Problemet er at det ikke alltid hjelper å prate med barnet. Og spørsmålet er: hva gjør man da??

Er ikke så helt sikker på om det aldri kommer noe godt ut av fysisk irettesettelse. MIn erfaring er ikke at det fører til redde og forvirrede barn. Kan du utdype denne påstanden, evt med konkrete eksempler?

Er det straff å bli sendt til rommet hvor alle lekene er da?

I det konkrete tilfellet du nevner, er det greit å fysisk fjerne de lekene som blir kastet rundt. De blir borte hvis han ikke oppfører seg, basta. problem løst, og ungen husker det til neste gang.
Å bruke fysisk avstraffelse for å ta ut sin egen frustrasjon og utilstrekkelighet på et barn (eller voksen!) er respektløst, nedverdigende og grusomt, og bør aldri forekomme.
Man kan ikke slå sitt barn og siden klage over at de er slemme og respektløse! De blir det de ser modellert av sine foreldre. Foreldrene må leve opp til en høyere standard selv først og fremst.

Har lest innleggene her, og jeg synes folk virker bevisste og flinke. Men denne fullstendig ikke-fysiske barneoppdragelsen krever at man har mye tid, krefter og tålmodighet når det gjelder barnet som er grenseprøvende. Jeg har hatt en situasjon hjemme i det siste med en svært utagerende gutt som nettopp har fyllt 3 år, og en baby som skal ligge på fanget og ammes/få flaske... Hva gjør man da når man har hendene fulle med babyen, og storebror prøver å slå babyen, meg, og til tider flaska. Eller kaster ting rundt bl.a. på tv'en, som jeg har vært alvorlig redd skulle bli knust. Noen ganger varierer han med å slå av og på tv'en, eventuellt prøve å velte tv'en. Ja, jeg skjønner at han vil ha oppmerksomhet, men det er ikke alltid mulig når jeg har en baby i tillegg. Jeg hadde tatt storebror ut av fulltidsplassen i barnehagen, og redusert den til 40%. Nå er han tilbake på full tid. Det ble for mye for meg, og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skulle ha taklet disse situasjonene bedre... Synes det er trist at jeg måtte gi opp, for jeg hadde gledet meg til å ha store gutten min mer hjemme, og være mer sammen med ham, og så ble det til at jeg bare måtte kapitulere og innse at det var bedre for alle om gutten var i barnehagen på full tid. Et nederlag for meg det der! Nå er jeg spent på om jeg får noen kommentarer fra andre her på hvordan de ville ha taklet nevnte situasjonerer.

Kanskje han savna barnehagen og kjeda seg hjemme? Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet, du gjorde det du trodde ville fungere og bli fint for alle. Ikke alltid at ting går den veien man ønsker. Gutten din har det sikkert flott i barnehagen! Så har du mer overskudd til han når han er hjemme. Du kan jo korte ned på dagene slik at han er mer hjemme hos deg og babyen.

Vet ikke helt om det er et ideal at man skal ha en ikke-fysisk barneoppdragelse. Håper at noen har kommentarer til det!

Dette blir jo et svar til deg som har baby og storebror, og ikke hovedinnlegger.
Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du har størstemann i barnehagen hver dag! Jeg har også en baby hjemme nå, og en toåring fra før. Størstemann har fullplass i barnehage, og det er utrolig deilig for oss alle. Han har SIN arena med SINE venner, og jeg får den tiden jeg trenger alene med lillebror. MEN; jeg benytter situasjonen til å korte ned dagene hans. Vi kan levere ham sent og hente tidlig. Og vi kan ta fri de dagene vi ønsker det og har overskudd til det!
Jeg tror nok vi mødre har det verre med at ungene er i barnehagen enn ungene har det. (Dersom de trives i barnehagen, vel og merke...)
Men de bør ikke være der hele dagen!
Og det høres jo ut som han kan være litt sjalu på babyen... Da er det helt sikkert deilig for ham å være et annet sted også.
Jeg tror ikke barn har så godt av å bare være hjemme med foreldrene sine, jeg!

Hei,
Jeg er mot fysisk irrettesetting/avstaffelse, eller hva man nå kaller det.

Jeg har noen spørsmål til:
Er det akseptabelt å irrettsette deg fysisk? ... mao en voksen?
Er det akseptabelt å straffe en 12-åring fysisk?
Hvor går grensene?
Er det akseptabelt at ditt barn slå andre barn? eller deg?

Hvis svaret ditt er nei på disse spørsmålene, hvorfor er det da ok å benytte fysisk irettesetting på barn?

Det spørs hva man legger i "fysisk irettesettelse". Når jeg bruker begrepet i denne sammenhengen så tenker jeg på å holde fireåringen fast når han sparker og slår og ikke gir seg når jeg snakker til han på en rolig måte. Ofte er han frustrert og trøtt/sliten i en slik situasjon og da roer han seg ned hvis jeg holder han tett inntil meg til hele han slapper av. Han kjenner at jeg tar kontrollen når han ikke klarer å styre seg selv, for det er det som skjer. Han er så sliten at han ikke vet hva han skal gjøre av seg.

Jeg kjenner det sammen på meg selv. Har jeg uro i kroppen er det best å sette seg ned og hvile, sitte i ro, og det er godt hvis mannen min kan holde rundt meg. Situasjonen er litt annerledes, men jeg håper du ser poenget mitt.

Hvor grensene går er vanskelig å være veldig konkret på fordi det er person- og situasjonavhengig. Å slå/knipse osv mener jeg er helt klart uakseptabelt. Det er nedverdigende og hvis man har gått over den grensen MÅ man snakke med barnet og si unnskyld. Etter det MÅ man oppsøke hjelp på en eller annen måte. Ikke alle trenger hjelp fra en profesjonell, men kan hjelpe seg selv med å analysere situasjonen og sine følelser for å forstå hva som skjedde og deretter finne andre måter å håndtere en så presset situasjon på til det skjer igjen.

Hva gjør du situasjoner der barnet ditt slår deg i ansiktet og ikke gir seg? Eller slår veslesøskenet sitt? Eller kaster ting rundt i huset? Jeg lurer på hva du faktisk gjør når du ikke blir hørt på, ikke hva du mener er riktig.

Det er en interessant diskusjon du trekker opp. Jeg tenker:
*når du sier "fysisk irettesetting" tenker jeg på noe som går lenger enn å holde et barn stille til det får roet seg. Du bruker også begrepet straff i det første innlegget. Det gir meg helt andre assosiasjoner. Det å hindre noen fysisk kan også, i tillegg til at det i enkelte situasjoner sikket kan bidra til å roe et slitent barn der følelsene herjer, også virke mot sin hensikt. Friheten til å styre egen kropp er svært viktig etter min mening. Jeg kjenner på meg selv at om noen holder meg fast mot min vilje når jeg er sint, ville jeg nok oppfattet dette som krenkende og en kilde til mer sinne. Jeg vil bestemme over min kropp.
*og jeg vil gjerne at du svarer på mitt spørsmål: er det akseptabelt at en voksen mann gjør dette i en konflikt med en voksen kvinne, der vi kan anta at han har et fysisk opvertak? jeg vet ikke, men dette får alt i meg til å stritte i mot!
Hvis barnet mitt slår/biter (hun er bare to) meg, sier jeg nei, løfter henne vekk og sier "det er vondt! du får ikke bite mamma".

ops, du bruker faktisk ikke ordet straff, det så jeg nå, men det er de assosiasjonene jeg får. Beklager.

Når du tar bort datteren din i nevnte situasjon, aksepterer hun det med å roe seg ned? Hvis hun ikke gjør det; hvordan håndterer du det da?

Er ikke helt sikker på hva du mener med "fysisk overtak". Hvis jeg var sint og mannen min heller holdt meg fast enn å møte meg på følelsene for at jeg skulle roe meg ned ville jeg kanskje fått panikk og blitt skuffet/irritert. Det hadde gjort noe med tilltten min til han. Å holde noen fast for å demonstrere makt synes jeg er respektløst. Jeg vil, og forventer, at folk møter ord med ord i en diskusjon, ikke ved å holde meg fast. Men nå kommer det an på hva slags situajsoner man ser for seg. Tenker jeg bort fra meg selv så finnes det situasjoner for eksempel der politi er involvert at folk blir holdt fast, eller i psykiatrien at folk blir lagt i reimer pga ekstrem stor uro. Da er det snakk om ekstreme situasjoner og ikke noe "folk flest" er borte i.

Det du skriver om hvilke følelser barn kan oppleve når det blir holdt fast er viktig! Det er ikke noe nytt, men du trekker en linje fra barn til voksen som synliggjør en eventuell effekt. Noe å tenke videre på.

Uansett tror jeg det er viktig at man som foreldre har et bevisst forhold til hva man gjør og hvordan man reagerer og at vi er åpne for barnas reaksjoner på det man gjør. En ting kan være veldig riktig en gang, mens det blir helt feil neste gang. Det er det som gjør det så vanskelig sammen med at man ikke alltid har kontroll på følelsene sine eller av ulike grunner har muligheten til å gi barnet akkurat det h*n trenger til enhver tid.

Jamen får du meg til å tenke... Når jeg tenker etter, har jeg "styrt" henne fysisk i enkelte situasjoner. Det går på tannpuss, der hun hadde noen uker i fjor der hun IKKE VILLE pusse tenner. Da fikk hun søle og leke med en gammel tannbørste først, og så etterhvert tok jeg henne på fanget og pusset tennene hennes, enda hun gjorde ganske stor motstand. Pusse tenner er noe man må! Men jeg ser jo at det er veldig viktig å være meget bevisst på hva grensene er og ikke minst på hva en vil oppnå.
Jeg ser at du også snakker om å holde et barn for å roe det ned, etter at du har prøvd alt annet. Når min datter biter eller slå oss, gjør vi som jeg skrev i innelgget over. I enkelte situasjoner fungerer det helt greit. Hun roer seg raskt - jeg tor det fungerer fordi jeg da noen ganger sier at "mamma vil ikke leke med deg når du biter" og så går jeg. I andre situasjoner blir hun sint og kan være sint i en lengre periode (ti minutter kanskje) men da forsøker vi å holde oss unna, og heller snakke til henne rolig.
Det er jo lov til å bli sint! Og det er lov til å prøve grenser. Det er ikke alltid at målet er å rose seg ned. En må lære å takle sine egne voldsomme følelser, sinne også.
Men jeg tror nok at mine meninger om dette sikkert har preg at at vi foreløpig kun har et barn. jeg ser godt poenget til hun andre som skrev over her at om treåringen slår en diende baby, så må man gå litt mer kontant til verks.
Hmm, mener nok likevel at man skal ha svært gode grunner for å sette grenser fysisk. Det er ikke greit å tenke på hva man lærer barnet dersom man åpner opp for at argumenter og språk kan byttes ut med det å gå fysisk til verks.

Til Mamman til Astronauten
Noen dager siden sist, men her er jeg igjen.

Nå er vi inne på en spennende diskusjon! Jeg er helt enig med deg i at det er viktig at barn får lov til å føle det de gjør (gjelder voksne også!), men som voksne rollemodeller gjør vi en viktig jobb i hvordan vi takler slike situasjoner. Det er lov å føle det vi gjør og gi uttrykk for det, men i handling kan vi ikke alltid gjøre det vi vil. Vi må ta hensyn til andres følelser, men ikke så mye at vi selv blir utslettet.

Når gutten min må holdes fast bruker jeg også ord. Jeg setter ord på hva jeg selv føler og hvordan jeg tror han har det. Jeg viser at hans handlinger betyr noe, men det er vanskelig å vite om jeg gir han dårlig samvittighet eller ansvar for hvordan jeg oppfører meg når han "utagerer". Jeg kan si at "når du tuller sånn og ikke hører på hva mamma sier, så må jeg holde deg fast til du blir rolig!" Skal vel blir flinkere til å si at han har lov til å bli sint, men at det ikke er lov til å slå osv.

Har tenkt mer på sammenlikningen med hvordan man reagerer på voksne og barn. Voksne har erfaring og vet hva som er sannsynlig og ikke, vet noenlunne hvor grensene/reglene går og konsekvensene av å ikke følge dem. Barn har begrenset med erfaring og er derfor ekstra oppmerksom på hva alle andre (især foreldre og søsken) gjør og de prøver ut hva som skjer dersom de bryter reglene. De lærer mye om seg selv utfra hva slags respons de får. Blir man behandlet med respekt føler man seg verdig.Får barn respons føler de seg sett og får de grenser som har konsekvenser å bryte opplever barn at voksne bryr seg. Det styrker selvtillitten. Men fordi at barn har begrenset erfaring må kanskje grensene lines opp ekstra tydelig og konsekvensene av å ikke respektere dem? Altså at man er rask med å reagere om barnet ikke gjør slik de skal (han slår lillebror og jeg stopper han med en gang og tar han bort fra situasjonen eller holder han unna til han blir rolig).

Jeg ville nok reagert inne i meg om en venn hadde sagt, eller gjort, noe som såret meg og ikke kontrontert henne med en gang. Hadde noen voksne utført handlinger som stred mot mine verdier ville jeg kanskje tenkt at det var deres sak og ikke brydd meg mer, men med egne barn kan jeg ikke overse det når de gjør ting som ikke er lov, jeg MÅ reagere og konfrontere med en gang hvis det skal ha noen effekt. Det er altså en forskjell på hvordan man reagere og handler i forhold til voksne og barn. Fordi de har begrenset erfaring og det er min oppgave som forelder å veilede og irettesette dem, samt lære dem med å være et godt forbilde, ved å sette ord på ting og svelge stoltheten og si unnskyld når det er på sin plass. Den oppgaven har jeg ikke overfor voksne.

Jeg synes du setter igang en bra debatt her!!
Jeg har i noen år jobbet med barn som har AD/HD, og som du skriver, ikke er i stand til å styre sine egne impulser og ofte ikke sin egen kropp. Det som ofte utløser disse reaksjonene er utrygghet i en situasjon. Min erfaring er da at dersom man er en voksen barnet kjenner og er trygg på, blir det trygt og godt om man holder rundt dem og ikke gir dem mulighet til å fortsette disse impulsene de ikke har kontroll på. Men, før man blir kjent med barnet får man ikke lov til å holde dem sånn, da blir reaksjonen ofte enda villere, og de får panikk!
Når det da er snakk om sine egne barn, som de fleste av oss kjenner godt, synes jeg det er helt greit å prøve dette! Dersom det er som du sier, at du holder ham inntil deg til du kjenner at hele han slapper av, så har det jo en positiv effekt!
Og til deg som skriver at kontroll over sin egen kropp er viktig; Det er ikke alle barn som har den kontrollen. Og de liker det ofte ikke heller! De kjenner på at impulsene tar overhånd, og dette gjør dem mer utrygge, som igjen fører til flere impulser, og det fører ofte til panikk. Ond sirkel!!
Et lite barn kan ikke alltid ta ansvar for egne handlinger og konsekvensene av dette. Det handler om å beskytte barnet mot seg selv av og til. Man lar vel ikke barnet bare spise is og sjokolade heller, selv om det er det de vil?? Innimellom må man fjerne barnet fra situajsonen.

Når det er sagt, så går grensen for hva man kan gjøre der det blir fysisk vondt for barnet!

Men jeg har en sønn som har et heftig temperament. Og når han blir overopphetet kan han gjøre ting som å slå seg selv, dunke hodet hardt i gulvet eller lignende. Da tar jeg ham på fanget og holder ham fast til han får roet seg ned! Jeg er aldri sint når jeg gjør dette, snakker bare med helt vanlig, rolig stemme, ofte sier jeg ingenting, bare vugger. Når han da roer seg ned gir han meg alltid en klem og vil kose etterpå. (Han er to år) Her en dag sa han "mamma vennen" mens han satt sånn.

Teorien om at man alltid skal være forklarende i det vide og brede blir for meg litt søkt, for det handler jo om at man som voksen skal være den som er tydelig. Og for et lite barn som ikke har forutsetning for å forstå hva man snakker om, blir det bare utydelig. Jeg snakker selvfølgelig med mitt barn om det han gjør og hva jeg gjør, men jeg bruker korte setninger og kun ord han har forutsetning for å forstå. Og alltid i situasjonen, aldri 5 minutter etterpå, for da klarer han ikke å sette det i sammenheng med hva han gjør.

Nå er dette i ferd med å bli et veldig langt innlegg, men et spørsmål til dere som mener man aldri skal bli fysisk:

Min toåring er superkjapp i vendingene, og i går var jeg ute med ham og min lille baby i bil. Jeg skulle sette fra meg bilstolen med minstemann i for å sette inn den største først, og dermed var han på god tur ut i veien. Jeg måtte stoppe ham, og fikk tak i en arm. Han falt, og det ble vondt. Burde jeg bare latt ham løpe og ha "kontroll på sin egen kropp?" like etterpå kom det bil.

Det er greit å slå eller holde fast hvis det ikke blir merker. Barna trenger en lærepenge! Jeg tok ikke skade av å bli slått da jeg gjorde noe galt!

Jeg antar at dette innlegget er ironi eller ment som provokasjon...

Det får jeg inderlig håpe...

Jeg har faktisk opplevd å bli fysisk irettesatt av samboeren min. Aldri noen gang har jeg vært mer urimelig, og aldri noen gang har jeg fått passet mitt så påskrevet som den gangen. Jeg ble riktignok skikkelig forbannet når han tok tak i meg, men etter at vi snakket sammen etterpå var vi begge helt enige i at det hadde gått alt for langt og jeg trengte å komme meg ned på jorden igjen.
Nå er jeg dagmamma, og har selv opplevd å måtte bruke fysisk irettesettelse en gang. Dere skal vite at det gjorde meg helt frustrert og jeg måtte ringe til samboeren min for å hente støtte/trøst. Han sa at den måten jeg reagerte på var helt akseptabel, for tingene med den gutten hadde sklidd så langt ut. Tok det også opp med moren. Hun ble først litt rar, men etter å ha fortalt henne hva som hadde skjedd i forkant støttet hun meg helt i det jeg hadde gjort.
Hvis dere lurer på hva jeg gjorde, så tok jeg tak i armen hans og hold ganske hardt og sa med veldig bestemt tone at nå hadde jeg fått nok av tullet hans. Han illeskrek, men etter å ha roet seg og jeg fikk forklart med rolig stemme hvorfor jeg hadde reagert sånn ble alt mye bedre.

Hei! Høres ut som om du taklet situasjonen bra med dagbarnet ditt. I en slik situasjon er det jo viktig at man også bruker ord som barnet forstår og formulerer seg på en slik måte at barnet ikke får skyldfølelse for å ha gjort deg sint, men forstår konsekvensene av oppførselen/handlingene sine. Også viktig at foreldrene fikk vite hva som skjedde.

Slike situasjoner er vanskelige og sikkert enda mer vanskelig når det gjelder andres barn man har ansvar for.

Tenker på situasjonen med samboeren din da han tok tak i deg for at du skulle roe deg. Hvordan opplever du det i ettertid? Er redd det kan føre til at man blir utrygg på den andre. Hvis det ikke var en farefull situasjon så var det kanskje andre måter å takle det på enn å ta fysisk tak i deg? Hva tenker du?

Jeg må si, uansett alle nyanser og betenkleigheter og forbehold om ditt og datt - hvor går grensene mellom hva som er akseptabel fysisk "irrettesetting" og noe dere ville ment er ikke akseptabelt? hva er forskjellen på fysisk irrettesetting og fysisk straff? jeg sliter veldig med dette merker jeg. Kanskje fordi jeg har opplevd fysisk vold i nære relasjoner som barn, og alt i meg stritter voldsomt i mot når slike begreper brukes - det å ha råderett over egen kropp er EKSTREMT viktig. Tenk på hva dere lærer f. eks små jenter i forhold til seinere forhoild dersom dette ikke er et absolutt prinsipp???

Jeg tror ikke man kan si noe generelt fordi alt er situasjons- og personavhengig. Likevel er det såklart noen ting som for de fleste er helt klart over grensen, det kan for eksempel være å sparke noen.

Dine grenser går der den går fordi du har den erfaringen du har, mens andre ikke ville reagert på det samme. Tenk deg at du går med kjæresten din i byen og titter i butikkvinduer. Han holder rundt deg og snur deg forsiktig i retningen der han vil vise deg noe. Antakelig hadde du fulgt hans bevegelser uten vanskeligheter, men hvis du hadde hatt en av de negative opplevelser friskt i minne kunne du blitt kjempesint eller redd fordi det reaktiverte minnene fra noe som var traumatisk. Ikke lett for en kjæreste å vite eller forutse fordi det ikke alltid er bevisst en selv. Altså kan en handling være uskyldig eller vond ut fra hvilken erfaring man har og hvor integrert denne er i kroppen.

Jeg er veldig enig med deg i at det er ekstremt viktig å ha full råderett over egen kropp!! Kropp er identitet. En utnyttet kropp, en misbrukt kropp, en hånet kropp har innvirkning på psyken og identiteten.

Du stiller et veldig vanskelig spørsmål om forskjellen på fysisk irettesettelse og fysisk straff. Straff er kanskje mer en villet og bevisst handling for å demonstrere noe eller hevne seg? Mens irettesettelse er mer å ta fysisk kontroll når den andre mister kontrollen for at denne skal få kontrollen tilbake igjen eller for å forhindre at denne gjør skade? Altså mer "nødvendig" for å oppnå et mål som er til det beste for den andre og som ikke er tilsiktet å krenke den andre som et middel til å oppnå makt og kontroll (i seg selv). Vet ikke, bare noen tanker jeg gjør meg.

Igjen: Ord må følge handling! Vi forstår best når ord og handling går hånd i hånd!

TIl blond. Her kommer svar på spørsmålet ditt. DU spurte om hvordan jeg har opplevd i ettertid å bli fysisk irettesatt. For min del har det ikke forandret noen ting. Jeg er overhode ikke redd for at han vil reagere slik en gang til, for hvis han gjorde det ville han i såfall ha en grunn til det. Det han gjorde den gangen var ikke noe verre en det jeg gjorde mot dagbarnet mitt. Faktisk så ler vi begge to over det nå.

Over til en helt annen ting. Jeg mener at psykisk i rettesettelse kan være vel så ille.. Kanskje til og med verre. Hva med når barnet får høre: For en ekkel unge du er som griser sånn, bare drittunger griser. Da vil ikke mamma være glad i deg når du griser sånn.. (Dette er bare et eksempel).
ET annet er når man sier til et litt større barn: nei du får ikke mer mat nå for du har blitt så tykk. For min del!!! Ærlig talt. Så lenge man klarer å gi barnet all den kjærligheten man har, så kan det ikke skade om man fysisk irettesetter en unge, så lenge det ikke gjør vondt fysisk for barnet.

Til blond og baremeg: jeg blir nok lit forvirret av ordbruken her... Dere bruker begrepet "fysisk irettesettelse" om noe som for meg står som normal fysisk kontakt mellom både voksne imellom og mellom foreldre og barn. Eksemplet med en samboer som tar i deg for å lede din oppmerksomhet mot noe, mener jeg ikke har noe med fysisk irettesettelse å gjøre i dt hele tatt. Ei heller eksemplene over om å ta fra barnet ting det kaster som det ikke får lov å kaste mm. Med et slikt begrep forstår nok jeg noe "hardere". Når man lever tett på hverandre er det jo ganske naturlig å være fysisk nær hverandre. Etter min mening er det en stor overgang til å fysisk irettesette og det er også påfallende hvordan dette ordet kan brukes til å dekke over noe som ikke er akseptabel. Hvor mange ganger hører dere noen si at de bruker vold eller slår? Overgripere er flinke til å pakke inn sine handlinger i mer "godtatte" vendinger. Når det gjelder egen erfaring, er ikke dette noe jeg har opplevd på kroppen selv, men det dreier seg om andre i nær familie som har voldserfaringer. Jeg har kun observert hva dette har gjort med dem som unge voksne og etterhvert voksne. Og derfor vet jeg at det er meget viktig å respektere andre menneskers fysiske grenser og selvbestemmelse.

...men -unnskyld meg (har ikke lest alle innleggene over, så det kan hende jeg svarer litt på "måfå"..) det er jo forskjell på å fjerte og å drite på leggen.. Et smekk på lanken i ny og ne tror jeg aldri noen barn har tatt skade av.. Ikke å bli holdt litt hardt i armen heller skulle det være nødvendig. Det er jo forskjell på det og VOLD. Har selv blitt utsatt for VOLD fra foreldre, og jeg syntes nok at det er et litt vel kraftig ord for noe sånt som en smekk på lanken... Prøver jo selvfølgelig å unnga det selv, men skal inrømme at det har skjedd. Tror ikke jenta mi har fått noe varige men av den grunn.. Tror det er værre m de ungene som har foreldre som stadig maser "nei" ditt og "nei" datt og bla bla bla og som er så pedagogiske at du kan omtrent gjette hvilken side i boka de er på nå... -Kan bli fort gjort at man ikke ser skogen fordi alle trærna er i veien..

Og å holde dem fast; det MÅ jo bare være lov!!! I mange tilfeller om ikke annet enn for å forhindre at de skader seg selv (eller bare for å få på klær...) noen ganger er det praktisk umulig å "snakke om det" ..

nå tror jeg vel hverken baremeg eller blond argumenterer FOR å smekke på fingrene?? tvert i mot....

Så til det du skriver: et smekk på hånda har aldri skadet noen. Det er jeg ganske så uenig i.
Da må jeg gjenta mine spørsmål over: er det akseptabelt at din mann smekker deg på fingrene? hvorfor ikke? osv....

Kjære mamman til astronauten...

Svar på spørsmålet ditt: Det er IKKE akseptabelt at min mann smekker meg på fingrene FORDI det IKKE er hans jobb å oppdra meg, (det er noe mine foreldre burde klart for mange år siden :o))

..men han må gjerne få smekke meg andre steder ;o)))

-Og du, hvis en smekk på hånda skal skade noen, så må den være ganske kraftig.. Igjen: det er jo forsjell på å fise og drite seg ut..

Men så klart -man må jo prøve¨å unngå det -men tror som sagt ikke noen barn får varige men av en uskyldig smekk en sjelden gang...

Jeg mener jeg ble knipset lett på fingrene og ble tatt litt hardt i armen innimellom når jeg var liten......føler ikke at jeg har tatt skade av det akurat. Synes oppdragelsen min har vært veldig fin egentlig...og tror jeg har blitt et godt menneske. Selvfølgelig skjedde ikke dette uten grunn. Det er imidlertid greit at andre metoder er prøvd ut først da =0)

Synes også det er forskjell på lett knips på fingrene og vold.

Håper selvsagt at jeg vil kunne sette meg i respekt og få roet barna mine på andre måter når den tid kommer =0)

Har sett en del på "Nanny-hjelpen" (er det ikke det det het?)....plukket noen tips der som virker bra =0)

Vi skal jo oppdra barna våre på en eller annen måte...og de fleste gjør vel som best de kan. Sambo skal ikke oppdra meg og da har han heller ingen rett til å knipse meg over fingrene når han mener jeg gjør noe galt mener jeg da =0)

Til dere som mener at smekking hører til barnets oppdragelse og derfor er akseptabelt - mens det ikke hører hjemme i voksent samvær fordi man da bær være ferdig "oppdratt": hva mener dere smekking tilfører et barns oppdragelse? Jeg er enig i at det kan virke! Men det er ikke sikkert at det som virker nødvendigvis er av det gode heller... Og tror dere det lærer barnet å respektere andre mennesker? Det tror ikke jeg. Igjen: jeg har full respekt for at vi har ulike meninger og at vi alle gjør vårt beste. Men fordi jeg har sett endel voldsomme episoder mellom de som burde være voksne i en familie, noe som også gikk hardt utover barna i familien det er snakk om, så mener jeg det er meget viktig å definere oppdragelse som en helt annen sport: selv om det da blir mer slitsdomt og kanskje ikke heller alltid virker som kontant som det det gjør å gå fysisk til verks.

ehhh... vel jeg ble smikket og holdt fast da jeg ble rebelsk som liten. jeg fikk ris på rumpa også husker det som det var i dag men har je ghatt noe skade av det neeei....

og at det lærte at jeg skal kunne ha respekt for andre mennesker ?!! ja det fikk JEG i hvert fall ser det ut som. jeg har stor respekt for eldre og respekt for alle rundt meg og deres meninger.

se for dere før i tida da dem gav ris på rompa og ingen sa noe for det... da var det unger som hadde diddiplin og respekt JA!!

jeg synte det ikke er galt å smikke smått på hendene til barna i visse situasjoner der en føler en MÅ. jeg riser ikke ungen det gjør jeg ikke.

NB: dasking på hendene i sjeldne tilfeller på barn skader ingen!

Dytter samtidig denne da jeg ser den er relevant.

Heisan.
Nå har jeg ikke orket å lese alle svarene her, men av de jeg har lest ser jeg at alle er så super teoretiske, virker nesten for idylliske til å holde i praksis.
Jeg vil nok også si jeg er imot fysisk straff, men det er ikke til å komme unna at en blir "fysisk" en gang, selv om det ikke betyr voldelig (det har jeg ALDRI vært og kommer ALDRI til å være).
Eks har jeg flere ganger "slengt" treåringen ut fra badet dersom hun gjentatte ganger har vært ute etter å lage bråk med lillesøster/ forsøkt å skadet henne ved å dra henne av stellebordet e.l. Etterpå da hun har roet seg har jeg pratet rolig med henne og hun har forstått hvorfor jeg reagerte og vi er blitt verdens beste venner igjen.
Jeg har også holdt henne hard fast for å få henne til å roe seg om hun har hatt anfall av trass, en gang ble jeg t.o.m så frustrert/forbanna at jeg smekket henne på rumpa.
Vet ikke hva dere vil kalle meg etter dette, men jeg mener vi bør ha en viss margin for irettesettelse uten å bli kalt voldelige.
Så lenge det ikke er snakk om slag eller spark (eller annen form for det JEG kaller vold) eller det som enda værre er; psykisk straff, er jeg sikker på at de aller fleste barn ikke tar skade av dette.
Håper flere deler sin erfaring!

Må også si meg enig med bl.a supermum da det gjelder dette med smekking av fingre..
Poenget er ikke at man skal smekke i hytt og pine om man gjør noe galt (som voksen gjør man gjerne mer bevisste gjerninger, på godt og vondt..).
Men små barn skal LÆRE hva som er rett og galt, og med fare for å bli misforstått,men det er et faktum at man gjerne er litt enklere som små, og forstår raskt at smekk betyr nei, og lærer av det at det betyr nei.
Uten å reflektere over hvorvidt det er ok å "slå" en annen og ta det med seg videre i livet som andre antydet i sine inlegg her.
Dessuten kommer dette med respekt inn, det er forskjell på forholdet mellom barn-voksen vs voksen-voksen.

Ps. Disse påstandene betyr for all del ikke at jeg selv driver all verdens "gammeldags" barneoppdragelse, det beste er selvfølgelig å gi barna masse kos og kjærlighet;)

så sant så sant :)

Utrolig interssant å lese det dere skriver her.
Personlig så er ikke for fysisk avstraffelse, men mener det må være rom for å ta fysisk tak i et barn. Har nettopp hatt samtale med ped.leder på avdelingen til snuppa om dette. En av førskolelærene på avdelingen tok tak i begge armene til en liten jente som slo en annen og sa veldig hardt og strengt at dette ikke var lov. Hun tok etter min mening for hardt i armene til jenta. Jeg tok opp dette med ped.leder siden jeg ikke likte det jeg så.
Jeg tar i armen til jenta mi på 2 og snur henne mot meg for å få hennes oppmerksomhet når jeg prater til henne, men jeg gjør det aldri hardt og det er ikke for å straffe men for å få oppmerksomheten hennes.
Jeg har også sittet med henne på fanget når jeg har sett at det rett og slett blir for mye for henne.
Men jeg skal ærlig si at jeg har gitt henne en liten dask på hånden en gang og det er ingen unnskyldning, men jeg var da høygravid og sliten etter en natt med veldig lite søvn og en fyllesyk mann på sofaen.
Tror alle kan kjenne litt på det innimellom at disse "små søte" kan slite på de aller siste nervene.

ikke sant.... jeg skjønner deg veldig godt jeg.

jeg har desverre tatt hardt i øret,riset rumpa og skreket.angrer hver gang.fikk samme oppdragelse da jeg var liten.skammer meg skikkelig hver gang.men har i det siste sendt henne på rommet med en forklaring om hva hun har gjort galt og en beskjed om at da hun vil være snill jente kan hun komme ut av rommet sitt.syns det funker bedre,men det er ikke lett da jeg har alt ansvar alene.
er anonym for dette er virkelig skamfullt =(