DinBaby.com

Det kan virke skummelt,men så lenge barnet har det bra er det viktig for deg og å sette pris på den tiden alene. Bruk tiden på ting du vanligvis ikke får gjort med barnet, som å dra til venner på kveldstid, finne på noe sammen med venner eller lig.
Men savnet barnet vil du helt sikkert, jeg savner barna mine men passer på å nyte tiden å lade opp batteriene på ny til barna er hjemme igjen.
Lykke til

for min samboer har det gått seg til på en måte. men han savner dem, og vil for alt i verden ikke oppleve det igjen med sitt tredje barn-som han har med meg. han er til og med villig til å akseptere utroskap- for daglig samvær med barnet sitt, sier han.
jeg syns så synd i ham.

Har ikke noen råd, men jeg er i samme situasjon selv. Tanken på å ikke se barnet mitt hver dag har holdt meg fra å gå fra mannen min lenge. Jeg har to skilte venninner som har 50/50 deling på barna og selvom dette er beintøft har de etterhvert klart å venne seg til situasjonen. Og begge to har i tillegg klart seg såpass bra at de er i nye forhold igjen og lykken smiler :-)

Det gir jo litt håp?

Det går... Men det er klart det er kjempe tungt selv om det er deilig med kjærestetid og tid til seg selv når hun er hos faren. Man må bare vende seg til det. Jeg er flink til å finne på ting når hun er hos han og unngår å sitte hjemme alene, for da savner jeg henne for mye og da takler jeg det ikke.

Klem

det er litt rart i begynnelsen. Hos oss ble det løsningen da vi overhodet ikke klarte bo under samme tak.. Og siden ungene forguder mor og far like mye- så syns jeg ikke jeg kunne være så egoistisk å dra de opp med alle røttene...

Dette går seg til. Våre barn er rolige, omgjenglige og harmoniske både i hjemmet og på skolen. Dersom begge foreldrene har vært like stor del av barnets liv i 22 mnd er det naturstridig å bryte mønsteret- for barnets skyld.

Det høres rart ut, jeg vet det- men det går seg til. Jeg har grått mange tårer de ukene de har vært hos faren sin. Men når de kommer hit, så ser jeg hvor fint de har hatt det og da må jeg tørke de egoistiske tårene mine!!

Lykke til !

Det er ikke noe å trakte etter... Jeg har en sønn på 10 som har vært "pakkepost" siden han var 4. Jeg ble alltid kjemperastløs, rydda leiligheta til den skinte, og satte meg ned i godstolen uten å vite hva jeg skulle finne på.. Helgen gikk med til å gå på pub, sove lenge/hele dagen, spise junkfood og vente på gutten... Det var ikke noe gøy, og det verste var jo at jeg ikke klarte å gjøre noe fornuftig når han var borte, og ikke syns jeg det gikk seg til heller, før jeg fant kjæresten min.


Nå er jeg etablert på nytt med ny samboer, mitt, ditt og vårt barn. Situasjonen vår er at vi veksler mellom å ha ett, to og tre barn hjemme. Det beste er helt klart når alle er hjemme samtidihag, jeg liker å ha familie :-)

men for all del -jeg angrer ikke på at jeg forlot den første samboern min, jeg hadde det ikke bra i det forholdet.

Det er tøft i begynnelsen, men det går seg til. Det er kjempeviktig og fylle tomrommet etter barnet/barna med andre ting. Jeg jobbet mye når ungene var hos pappaen før jeg etter noen år ble etablert med ny mann og fikk flere barn. Jeg hadde også et dobbeltliv i noen år med barn annenhver helg og gode venner, ut på byen annenhver helg. Det var faktisk en herlig tid. Følte jeg fikk både i pose og sekk.
Nå har jeg såpass mange barn at når de eldste er hos pappaen, får jeg ekstra tid alene med de minste. Det er verdifullt. De store krever såpass mye at jeg har litt dårlig samvittighet for de små ellers. Da får jeg tatt igjen for det. Jeg har også tenåringer. Det er ikke alltid så enkelt. Faktisk mye verre enn hva jeg har drømt om. Det er godt å få en pause fra den verste kranglinga og følelsen av å ikke strekke til noen dager. Tenåringene oppfører seg også bedre etter at de har vært hos faren noen dager. Så det er da noen fordeler med "to hjem".