DinBaby.com

Hei,

Jeg tror det er på tide at vi kvinner begynner å ha tro på oss selv, både som mødre OG karrierekvinner. For det går faktisk an å kombinere dette.

Jeg har en lang utdannelse bak meg, men ble gravid før jeg rakk å komme ut i ordentlig jobb (fikk barn allerede da jeg var 24). Gikk hjemme i over et år, og datteren min begynte i barnehage da hun var 15 mnd. Jeg var veldig skeptisk til å at hun skulle begynne så tidlig, men alternativet hadde jo vært å være hjemme med henne uten noe særlig kontakt med andre barn (var ikke så mange hjemmeværende mødre der vi bor). Jeg er SÅ fornøyd med den jobben personalet i barnehagen gjør. De gjør en helt fantastisk jobb, og de er så flinke til å se hvert eneste barn, og deres individuelle behov. Jeg vet at datteren min har det bra, hver eneste dag. Og har hun en lei dag, så vet jeg at de trøster henne og gir henne den omsorgen hun trenger

Jeg har en god jobb i dag, som jeg har jobbet hardt for å få. Det har vært lange dager, men har tilpasset det slik at jeg begynner veldig tidlig, og kan hente hver ettermiddag. Innimellom krever jobben mer, og da bytter vi på å hente/levere (utrolig mye man får gjort i løpet av en dag med overtid).

Har slitt med mye dårlig samvittighet pga valget jeg har tatt, og har hatt noen runder med meg selv. Men har kommet frem til følgende... For å være den beste moren jeg kan være for datteren min, så må jeg faktisk ha det bra med meg selv. Karrieren min er viktig for meg, og det hadde ikke vært noe alternativ for meg å jobbe redusert eller vært hjemmeværende. Jeg vil også være et godt forbilde for datteren min, og vise at det går an å kombinere det å ha en krevende jobb og barn. Det krever bare litt ekstra innsats fra begge parter (mamma og pappa). Nå skal det også sies at det hjelper å ha en arbeidsgiver som også tror at det er mulig å kombinere.

Gjør det du mener er best for deg og ditt barn. Det er kun du som vet hva som er best. Det som fungerer godt for meg, stemmer nødvendigvis ikke for deg. Håper du finner ut av det, og jeg kanskje klarte å hjelpe deg litt på veien!

Jeg har mange av de samme tankene som deg.

Har selv utdannet med i nesten 5 år og har jobbet innen mitt fagfelt i 4 år. mesteparten av utdanningen og erfaringen har jeg skaffet med i utlandet. Nå har vi flyttet hjem til Norge med masse fin erfaring, gode utdannelser og to barn i bagasjen. Mannen min har fått en god jobb, men uheldigvis ligger hans arbeidssted kronglete til. Dette fører til at en av oss må pendle i minst 1 time hver vei om vi begge skal fortsette å jobbe med det vi har erfaring og utdanning innen.

I utgangspunktet var jeg innstilt på at vi skulle prøve og bo i nærheten av der mannen min jobber. Etter å ha fulg med arbeidsmarkedet her under hele permisjonstiden så ser jeg at det ikke finnes så mange muligheter for meg. Vi må derfor flytte slik at jeg kan jobbe i Oslo. Dette fører til 1 time reising/kjøring hver vei for meg og en noe kortere tid for mannen min. Dette er ingten ønskesituasjon! Og jeg føler at jeg rives i stykker av tanken på den hverdagen vi får med kombinasjonen av at vi har to barn under 3 år, to krevende jobber og lang reisevei...

Men på den annen side vil jeg ikke ta en "hvilken-somhelst" jobb heller. Det har jeg gjort før og jeg synes at det er veldig demotiverende og slitsomt. Det kostet meg så mye energi å jobbe med noe jeg ikke trivdes med.... Det er jammen ikke lett :O)

Jeg skal iallefall ha vaskehjelp en gang i uken, lettvindte middager på hverdager, handle stort en gang i uken og dessuten ha en lettstelt leilighet. Da kaster jeg iallefall ikke bort den tiden jeg har på ettermiddagen til alt for mange praktiske gjøremål :O) Men dårlig samvittighet det får jeg nok uansett :O))

Hei!

Jeg har to uker igjen til termin og ingen erfaring med å jobbe og ha barn. Jeg har seks års utdanning og en forholdsvis god jobb. For meg er det uaktuelt å gå ned i stillingsprosent for å ta meg mer av barnet. Jeg var i barnehage selv fra jeg var 3 måneder, og har alltid syntes synd på de barn som ikke fikk "lov" til å gå i barnehage. Det var jo mye mer spennende der enn hjemme! Selv stortrivdes jeg med godt kvalifiserte voksne rundt meg og mange spennende lekekamerater. Noen har jeg faktisk kontakt med fortsatt.

Jeg tror ikke småbarn tar skade av å være i barnehage, så lenge foreldrene tar det på en grei måte. For meg ville det vært snålt å skulle sette det lille barnet for min egen utvikling. Den eneste grunnen til at jeg skulle kunne ta meg bedre av henne enn det de i barnehagen måtte være at jeg har født henne og kjent henne alltid. Pedagogisk bakgrunn har jeg fint lite av, og jeg er redd for at jeg skulle bli lite stimulernede selskap for henne etterhvert også. Jeg tror hun har det best hvis jeg har en stimulerende arbeidsdag. Derimot kan jeg se for meg at mannen min kunne tenkt seg redusert arbeidstid for å være sammen med henne. Han liker bedre å være hjemme enn det jeg gjør, jeg blir fort rastløs.

Men dette sier jeg altså før hun er født. Det kan jo godt være at jeg ser annerledes på tingenes tilstand om noen uker:-)

He he... jeg sa akkurat det samme som deg for et år siden. Har også lang utdannelse og en drømmejobb. Så jeg ville begynne å jobbe deltid allerede etter 6 måneder mens mannen min kunne gå hjemme de dagene jeg var på jobb. Men nå, 10 måneder etter fødselen er det helt anderledes. Hver dag jeg er på jobb lengter jeg hjem og jeg gleder meg allerede til neste gang vi får barn og jeg skal gå hjemme. Da skal jeg helt klart ta minst et år fri, og så kan mannen min og jeg ta litt fri samtidig.

Det er noe med disse barna som gjør at det en trodde var viktig i livet før plutselig ikke er det lenger. Trodde aldri jeg skulle si det :-)
Trodde jeg kom til å kjede meg hjemme og lengte tilbake på jobb - men slik er det absolutt ikke - heller motsatt.

HI

Godt med ulike innspill. Takk! Hadde jeg bare hatt en klar oppfatning om dette, jeg føler meg mer delt når det gjelder ønske om å jobbe igjen og å gå hjemme. Både koser meg hjemme og gleder meg og gruer meg til å begynne å jobbe...ikke lett dette her.

Men heller nok for å jobbe, så sant jeg kan være trygg på at han vil få det bra i barnehagen. Så får vi prøve å få til så korte dager som mulig for han.

Jeg gikk tilbake i full jobb da barnet mitt var seks måneder gammelt. Da tok pappaen over permisjonen. Barnet har gått i barnehage siden han var et år gammel.
Jeg har en lang utdanning og en spennende og variert jobb. skal jeg være helt ærlig, ville jeg gått på veggen av å bare henge hjemme med barnet vårt. Jeg trenger å bruke hodet til noe mer enn å stimulere sønnen min. Jeg sier ikke at det ikke er givende, men på en annen måte enn å være i jobb.
Poden har det helt supert i barnehagen. Han trives veldig godt, elsker å leke med de andre ungene og gir uttrykk for at han savner de ansatte når han ikke ser dem. Jeg har ingen skrupler med å ha han i barnehage på full tid. Og skal jeg være bunnløst ærlig, ville jeg aldri klart å sette sammen et aktivitetsprogram som er så variert som det de har i barnehagen. Han får delta i en mengde aktiviteter og annet moro som jeg aldri hadde greid å tenke ut på egen hånd.
Jeg opplever at arbeidsgiveren min er veldig forståelsesfull med tanke på overtid og henting i barnehagen. Faktisk synes jeg det er en befrielse å se på klokka og si at "Nå må jeg gå, for jeg må hente poden". Det er INGEN i min jobb som leer på et øyelokk over det. Dessuten får deg også meg til å bli mer disiplinert i min arbeidsdag. Jeg vet at på et visst tidspunkt må jeg gå, så da gjelder det å være ferdig med dagens dont.

Tusen takk for godt svar! Jeg føler det på samme måte som deg tror jeg, han begynner å bli så aktiv at jeg tror han vil trives godt i barnehage+at jeg ikke er så god til å finne på ting. Etter mye forskning her inne er jeg nå ganske komfortabel med å si at jeg ønsker meg ut i jobb igjen snart og at jeg mener han vil få det bra i barnehagen. Har vært veldig dratt i to retninger lenge, så tusen takk alle som har hjulpet meg her inne!

..jeg var hovedinnlegger forresten

Alle er forskjellige, både barna og foreldrene.

Jeg husker at jeg som liten ikke ville i barnehagen, ville heller være hjemme. Jeg var veldig sjenert og reservert av meg, og kan ikke nå si om barnehagen gjorde meg litt bedre eller enda verre. Jeg vet noen går i barnehage fordi de trenger å lære å omgås andre mennesker.

Ang. det å finne på ting og aktiviteter og slikt:

Jeg kan ikke mye verken psykologi eller pedagogikk, men det kan ikke barna våre heller. Mye kan jo selvsagt sies om saken, men jeg vet at Anna Wahlgren (svensk selvlært barneekspert) m.fl. mener det er et aktivitetshysteri i våre dager som ikke er nødvendig og i mange tilfeller stresser opp barna. De lærer seg ikke å sitte ned i fred og ro og betrakte verden. Det må skje noe hele tiden.

Når jeg er hjemme og får hetta fordi jeg ikke vet hva jeg skal finne på med 3-åringen, prøver jeg å tenke på det. Det er ikke sikkert at det beste er full rulle og aktiviteter hele tiden. Jeg tar barnet med på husarbeidet, og syns (særlig etter å ha lest Anna Wahlgrens bok) det er veldig viktig. Vi gjør det ilag, jeg takker for hjelpen, og prøver å gi henne inntrykk av at hun er viktig.

Ellers bygger vi litt med lego eller pusler sammen, og går ut og snakker om det vi ser. Fugler, planter, steiner, båter.

Resten av tiden styrer vi så med hver sitt.


Bortsett fra det, er det sikkert fint for barna å være i barnehage. For mange er jo hjemmelivet ensbetydende med isolasjon i våre dager, for alle andre er jo på arbeid. Barnet mitt skal gå et par dager i uka fra høsten av, og det vil spare meg for stresset med å planlegge å besøke andre barn, som jeg nå føler vi MÅ gjøre et par ganger i uka, og som må passe i.f.t. når de er hjemme.

Selv er jeg under utdanning nå. Jeg aner ikke hvordan jeg vil tenke når jeg engang er ferdig, men jeg ser for meg rundt 50% arbeid. Jeg er ikke en alt-eller-ingenting-person. Jeg vil ha litt arbeid, få faglig utfordring, voksenkontakt og komme meg litt ut blant folk, og jeg vil ha mye tid til å være mamma. Tid til å lage sunn mat av ferske råvarer, vaske gulv og klær og sage ved - sammen med barnet.

Det er meg =)

Jeg tror jeg ville blitt en dårligere mor dersom jeg bare skulle vært hjemme med datteren min. Jeg trenger, som en annen skrev her, å bruke hodet mitt litt også. Jeg trenger voksenkontakt, å få utvikle meg selv også. Da får jeg overskudd til å være den moren jeg ønsker å være når jeg er sammen med henne.

Likevel får jeg dårlig samvittighet av å si det, for det skal jo være det beste i verden å være sammen med sine egne barn, og det er vel egentlig ikke akseptert å synes at det er ensformig i lengden. Mannen min likte mye bedre å være hjemme med permisjon enn jeg gjorde, men så fikk jo han de morsomste 5 månedene, mens jeg hadde spebarnsperioden med lite tilbakemelding fra ungen og all nattmatingen.

Jeg er imponert over barnehagen vi hører til. De som jobber der virker genuint interessert i hver og en av ungene, og de er flinke til å gi oss foreldre den tilbakemeldingen vi har behov for. Derfor er jeg ikke bekymret over å ha datteren min der 8 timer daglig. Når jeg regner det ut, så får vi jo halvparten av hennes våkentid sammen også, for hun sover jo et par timer i barnehagen, og er våken noen timer før og etter det.

Hadde bare lyst til å gi dere alle en skikkelig applaus !
Dere er noen virkelig flotte mødre som tar dere selv og barna på alvor!
Jeg har vært igjennom det samme som mange av dere beskriver her. Dårlig samvittighet for å jobbe, alltid drakamp mellom jobbens krav og behov for tid med barna... Men nå ser jeg at jeg har valgt rett. Barna får masse god stimulans i barnehagen, jeg får masse god stimulans på jobben og vi er alle henrykt over å treffes igjen på ettermiddagen med tid til kos, kjærlighet og lek sammen. Den tiden vi har sammen er det kvalitet over, vi har det kjekt og koser oss sammen. Barna gleder seg hver dag til å gå i barnehagen og treffe alle vennene sine der og de gleder seg til hver dag å bli hentet hjem igjen.
All honnør til barnehagen for at de skaper et trygt og viktig møte med samfunnet for barna våre ! Det trenger de. Alene hjemme med bare mor kan bli litt snevert for barna, synes nå jeg. (For ikke å snakke om det faglig kompetente støtteapparatet de møter i barnehagen ved et eventuellt behov for ekstra oppfølging av noe slag !)

Har akkurat begynt å jobbe igjen.. Hadde mange omganger med meg sjølv først.. Tenkte som så at " Herregud så lite tid eg får saman med dattera mi, berre ca tre timer per dag på ettermiddagen!" Men.. det har gått over all forventning. Eg henter ho hos dagmamma ca halv fire, så lager eg middag, og etter det har eg fortsatt 3 gode timer daman med ho (ho er 11 mnd). Den tida bruker eg KUN på ho. INGEN husarbeid el.lign. det gjer eg etterpå ho har lagt seg. Slik får eg kvalitetstid saman med ho. I helgane også er eg nesten berre saman med ho heile tida. Ho har takla overgangen veldig bra, og det trudde eg ikkje for ho er VELDIG mammadalt..
No har eg dessuten akkurat bestemt meg for å anskaffe vaskehjelp for å få enda meir tid til ho (eg har ein mann som er bortreist 6 uker i slengen). Så dette skal gå bra:) Det var også veldig kjekt å begynne å jobbe igjen..komme tilbake til real life;)
Lykke til alle saman:)

Jeg har jobbet i mange år. Har nå tre barn, og er i full jobb. Det fungerer, men det kunne vært bedre. Vi kommer hjem halv fem, og da er det fullt kjør til halv ti. Middag, lekser, treninger, husarbeide, forberede neste dag med klær, matpakker, skolesekker og så tilslutt legging. Jeg synker sammen i stolen sånn i titiden om kvelden, og ser meg rundt. Der ligger ting som skulle vært ryddet unna, vinduer som skulle vært vasket, klær som skulle vært hengt opp... Hvor går grensa for hva en person orker? Jeg er en oppegående, aktiv kvinne. Jeg liker å ha ting å holde på med, men nå er snart grensen min nådd. Heldigvis har jeg en samboer som gjør en god del av jobben. Kanskje ikke halvparten da, men så jobber han mye kvelder etter at ungene er i seng.

Jeg lurer på hvor lenge jeg greier dette før kroppen sier stopp. Ikke får jeg gått meg en tur, ikke får jeg kjøpt meg klær. Alt jeg gjør er enten for ungene eller for jobben. Dette er liksom ikke helt det jeg drømte om da jeg begynnte å jobbe. Men jeg ville ikke vært foruten ungene eller jobben. Men jeg vurdrer seriøst om jeg burde redusert stillingen min noe. Men slutte helt det greier jeg nok ikke. Er det noen som har funnet en gylden middelvei, og greier å kombinere dette uten å slite seg helt ut.... Gi meg gjerne noen råd!

Hei!

Har god utdannelse, har jobbet steinhardt i 5 år (har god mellomlederstilling). Nå prioriterer jeg småbarnstiden + familie først. Kommer til å gå hjemme i min. 3 år, muligens videreutdanning på deltid den siste tiden.

Er overhodet ikke bekymret over min karriere. Mine kunnskaper og evner til å bygge karriere forsvinner ikke selv om jeg tar en liten pause nå. Kommer dessuten til å være ganske så motivert når jeg kommer tilbake til arbeidslivet.

Jeg kommer også til å være tydelig for evt. arbeidsgiver at dette har vært en viktig priortering for meg. Jeg leser DN, Finans og Afenposten daglig for å holde meg oppdatert på hva som skjer i næringslivet. Tenker også som så at jeg faktisk skal jobbe i sikkert 30 år til og at jeg trenger ikke å nå toppen før jeg er 35. Jobb er og vil alltid være viktig for meg, men har ikke 1. prioritet akkurat disse 3 årene..

Det er meg da :-)

Hei hei,

Dette er et vanskelig tema -noe som opptar meg også om dagen.
Jeg er alene med en gutt på 11 år og en datter på snart 10 måneder. I starten av min karriere så hjalp mamma meg mye med sønnen siden jeg pendlet 1-2 ganger i uka mellom Sthlm, København og Oslo. Så gikk jeg over til en rolig kommunejobb et par år. Så kom rastløsheten som lengtet etter utfordringer og utviklingsmuligheter igjen. Nå har jeg fått meg ny jobb i Oslo og sugen på karrierelivet igjen! Det er viktig for meg å ikke være avhengig av andre. Sa ifra på intvjuene at barna gikk først, så jeg får muligheten til å koble meg opp på hjemmekontor på kvelden.
Det som er vanskeligst å tenke på er de lange dagene i barnehagen for min da 12 måneder gamle datter. Hun blir levert ved åpning og hentet blant de siste. Jeg roer meg med at hun sover masse på dagtid ennå. Når hun skal til pappaen sin annenhver helg ved 18 mnds alder så kan jeg jobbe noen timer ekstra den fredagen.

Egoistisk eller ikke...jeg forsørger 2 barn alene, men har klokketro på at om jobben legger inn muligheter for at jeg skal få dette til i småbarnsåra så skal jeg betale tilbake i innsats og fartstid i det lange løp :). Så karriere og til og med alenemamma skal funke så himla bra!

Hei Anonym.
Som du ser av svarene du har fått, så er det veldig individuelt hvordan folk velger å løse denne "kabalen". Og det er ingen fasit!

Selv har jeg to barn og et tredje på veg. Far jobbet redusert da den eldste begynte i barnehage som ettåring, mens jeg jobbet fullt. Etter andremann var det jeg som jobbet redusert, slik at de begge fikk en litt "mykere" start på barnehagelivet.

eg har en jobb som til tider krever veldig mye av meg, men jevnt over styrer jeg tiden selv i forhold til fridager/avspasering. Nå jobber jeg 80%, men jeg har aldri opplevd at arbeidsgiver syns dette er negativt i forhold til "karrieren". At mange mødre/fedre kan syns det gir lite stimuli å være fullt hjemme (mens andre ikke!), har jeg full forståelse for. Men en kombinasjon trenger ikke være negativt, snarere tvert imot. Både du og barnet får andre impulser, samtidig som du har laget litt ekstra rom for deg selv og familien.

Husk også at barn trenger oss på forskjellige måter på de ulike alderstrinnene. Jeg har en femåring som veldig gjerne vil ha en hjemmedag med mamma eller pappa, selv om han storkoser seg i barnehagen. Jeg er veldig enig med den som sier at barn har godt av å gjøre ingenting, eller å være med på det som er av daglige gjøremål. Mine barn elsker å være med på baking, for eksempel.

Jeg håper dette var til nytte. Lykke til!