DinBaby.com

Anbefaller å legge denne på mine,dine og våre. Der er det flere som har erfaring med dette.

Hei.
Det er alltid en diskusjon hva som er beste løsning, men jeg vet ikke om det er noe fasitsvar på dette. Jeg er far til en gutt som nå er snart 9 år. Moren flyttet ut når han var 10 mnd, og vi har hatt 50/50 hele tiden siden. Jeg må si at jeg bare har positive erfaringer med dette.
Mitt utgangspunkt er at barnets beste må ivaretaes, og det trenger like mye en far som en mor. Min sønn har vokst opp med denne ordningen og er svært tilfreds med dette. Jeg forsikrer meg også med jevne mellomrom at han trives med denne ordningen og han er ikke i tvil.
Hva fremtiden vil bringe i forhold til hva slags ordning han ønsker, vil jo tiden vise. Og jeg støtter hans valg uten å prøve å påvirke han i noen retning. Det er nok vanskelig nok for et barn å velge en av foreldrene som det skal være mer sammen med om ikke de skal prøve å påvirke det i tillegg.
En vesentlig faktor er jo avstanden mellom foreldrene for å kunne få til 50/50. For barnet må jo gå i samme barnehage/skole hele tiden, ellers blir det jo bare tull.
Men sørg for å fortsatt ha delt omsorg, ellers blir det mye urettferdig utgifter for den ene parten, slik jeg har hatt (mor har nektet å gå tilbake til delt omsorg på papiret!!)

Hei HI (du må gjerne svare meg på PM)

Jeg har to døtre som pendler mellom foreldrene sine annenhver uke. Jeg sier ikke at det er smertefritt, men det går greit nå. Utfordringen ligger ikke i selve pendlingen og det faktum at de må bo to steder, men at faren fremdeles er bitter fordi jeg flyttet i 2001, og nekter å samarbeide med noe som helst.

Ordningen i seg selv er vel egentlig mer optimal for foreldrene enn barna. De blir "halve" i alt de er med på. Og får to hjem og to steder med forskjellig regelverk å forhodle seg til. Nå er mine blitt store, de er 12 og 8 og vil ikke bo enten her eller der. De vil bo begge steder fordi dette er de vant til, og jentene og jeg har samme hobby vi koser oss masse med..

Men hadde jeg visst hvor mye tid og krefter dette ville koste, og faenskap fra faren- hadde jeg valgt å ha de boende fullt ut hos meg. Men når jeg flytta var jeg totalt nedkjørt. Orka ikke krangle med han om noe. Så ikke gjør noe på egenhånd, dere andre som enten er i tvil eller er nedkjørte- KONTAKT FAMILIEVERN KONTORET i din kommune!!

Lykke til!!

Vi har begge mine barn boende hos meg/far 50/50 og for oss fungerer det. Barna er 9 og 6 år og dette har vært slik 4 år nå. Vi bor ikke langt fra hverandre slik at de har den samme omgangskretsen enten de er hos mor eller far. Min eks-mann besøker like så gjerne min familie som jeg gjør. Vi har en veldig god tone og sammarbeidet fungere. Selv om min eks-mann ikke var veldig fornøyd når jeg ville skilles, og ikke veldig fornøyd når det etterhvert flyttet en ny mann inn i huset hos oss så har han hele tiden ønsket det som var best for barna. Vi har to sett med klær og leker. Yttertøy, sko, ski, skolesekker og alt som koster ganske mye spleiser vi på 50/50. Men vi er veldig nøye på at det er barna som eier tingen. Hvis de har fått en leke, kjole etc. av meg som de vil ha med og ha hos pappa så får de selvfølgelig lov til det.

Jeg var selv skilsmissebarn og var kun annenhver helg hos faren min. Det fungerte bra det også og de skjermet meg for sine konflikter. Jeg har derfor ingen dårlige erfaringer med en skilsmisse. Jeg vil allikevel si at jeg tror det er bedre at barna vokser opp med like mye kontakt med både mor og far. Jeg har mye mindre kontakt med faren min i dag enn jeg har med moren min. Dette som et resultat av at jeg ikke så han så mye i oppveksten. Dette resulterer igjen i at mine barn ikke kjenner dette settet med besteforeldre like godt og har lite kontakt med de. Det vet jeg at både bestefar og bestomor (faren min og hans nye kone) syns er litt trist og forsøker å forbedre.

Jeg tror nok alle må finne sine egne måter og gjøre ting på og ikke henge seg så mye opp i hvordan andre får ting til å fungere og kritisere alt som ikke er likt med hvordan de tenker. Dette fungerer for oss oss i vår situasjon, men det er mange ting som henger sammen og som er med på å gjøre hverdagen slik den er blitt. Så lenge barna har det bra syns jeg det er det viktigste.

Fra en mamma og stemor.

Min mann har 2 barn fra tidligere forhold. En 17-åring som nå bor på hybel og en 13-åring som bor hos oss ca. 60%

Tror det er mye lettere å få ting til å fungere med 'ny' familie når pappa er skikkelig pappa og ikke helgepappa.

En god del utfordringer i 'mine og dine barn-forhold', men jeg tror de ungene som kun har helgepappa sliter mer med å forholde seg til stemor og evt. stesøsken og nye søsken enn de som bor sammen med de i hverdagen.

Men jeg ønsker det ikke for mine barn. Håper mannen og jeg holder ut med hverandre til evig tid.. :o)

Jeg er selv barn som er skilsmisse barn og bodd 50/50 med mine foreldre. Jeg reagerer litt når folk sier at man må forholde seg til 2 familier og 2 sett med regler når man bor 50/50 men det må man da gjøre uansett om man er der 1 dag i uka og annenhver helg eller annen hver uke. Det er jo desverre virkeligheten for skilsmissebarn. Jeg har alltid sagt at jeg er veldig veldig glad for at mine foreldre samarbeidet så godt at denne ordningen ble lagt tilrette for meg. Jeg har også stor respekt for at du klarer å legge dine egen negativitet bort og la barnet ditt kjenne faren sin på samme måte h*n vil kjenne deg. Vet om nok av mennesker som har ett litt avstandsforhold til sin far pga at de har sett han ganske lite (synes annenhver helg er litt lite særlig for store barn).

Takk:)
Det var meget godt å lese desse innlegga.. Vi har holdt på med mekling nå en stund, og det ser ikke ut til av vi blir enige......
Eg ønsker 50% delt bosted, og min eks ønsker 60/40 pga. øk.
Når situasjonen er blitt slik den er blitt så ønsker eg å ta full del i min sønns liv, og ønsker å ta aktivt del i hele hans hverdag. Han er nå snart 7 år, og vi nærmer og nærmer oss hverandre for hverdag som går. Eg kjenner at dette gir oss begge mye.
Ved samlivsbruddet møtte eg meg virkelig selv i døren, og fekk sett famililivet fra en side som eg aldri før har sett det......
Og har bestemt meg for at eg skal ha store prioriteringsendringer i mitt liv, og at mitt fokus skal ligge på min sønn og hans ve og vel. Han vokser opp kun en gang og da synest eg det er viktig at både mor og far tar del i denne perioden likt. Men nå er situasjonen slik at hun ønsker 60/40, og gir seg ikke på det. Hun har brukt mye tid på å sværte meg blandt fam og felles venner, og noe er self. berettiget men veldig mye er løgnakige beskyld og historier..... Slik det er nå så er det vanskelig å kommunisere, mye av det pga. at eg har en frykt for hva historie hun nå¨velger etter å ha pratet med meg.........
Og ser at dette kan bli et lite problem, men håper selvfølgelig at dette endrer seg etterhvert og når tingene har roet seg.(gått ca 2,5 mnd)!
Er det noen som har erfaring fra dette? Og event.kan komme med tips på hva eg skal gjøre? På forhand takk..

Hilsen
en far som ønsker sin sønns beste:)