Selv om diabetes type 2 i stor grad kan forebygges ved et sunt kosthold og jevnlig mosjon, vet man ikke årsaken til at diabetes type 1 oppstår. Diabetes type 1, som er den typen som oftest rammer barn og unge voksne, er derfor ikke mulig å forebygge på samme måte. Og mens raffinert sukker, mettet fett og sofakroken får mye av skylden for diabetes type 2, er det ikke nødvendigvis slik at barn med diabetes har fått for høye doser av TV-spill og skoleboller.

Vi har intervjuet Gunn Helene Arsky om diabetes type 1. Arsky er ernæringsfysiolog, ansatt i DinKost.no, og selv mor til ei jente med diabetes.

- Diabetes er en sekkebetegnelse for flere kroniske stoffskiftesykdommer. Felles for disse er at man har for mye sukker (glukose) i blodet på grunn av insulinmangel, forklarer Arsky. - I Norge er det ca 20 000 som har diagnosen diabetes type 1. Hvert år rammes 200 barn under 15 år av sykdommen, noe som gjør diabetes til en av de mest utbredte kroniske sykdommene blant barn i Norge. Dette tallet har vært stabilt lenge, men er nå på vei oppover, uten at man vet hvorfor.

Arvelig
- Type 1 diabetes kjennetegnes ved at det ikke er insulin til stede fordi bukspyttkjertelens insulinproduserende celler er ødelagt. Mennesker med type 1 produserer altså ikke insulin i det hele tatt. Ved type 2 diabetes produseres det nok insulin, men i en relativt sett for liten mengde (insulinet virker for dårlig på cellene som skal ta opp sukker). Det foregår ingen eller redusert glukosetransport fra blodet og inn i cellene, og blodsukkeret stiger.

- Vi vet at alle som får sykdommen, har arvet anlegget for det fra sine forfedre. Men det er ikke alle med diabetes-gen som faktisk utvikler diabetes – det å være disponert for en sykdom er ikke det samme som at man blir syk. Det er bare det at man ikke vet hva som gjør at noen utvikler diabetes, mens andre ikke. Ulike teorier har vært lansert gjennom tidene, for eksempel har man forsøkt å påvise at stress, i form av for eksempel skilsmisse eller dødsfall i nær familie kan være en utløsende årsak. En annen teori har tatt for seg virus, og hevder at normale barnesykdommer kan svekke immunforsvaret, og med det utløse det latente diabetesanlegget. Andre eksempler er kumelk, ammevarighet, eller pH i drikkevann. Men man er ikke kommet dit at man har klart å påvise noen sikre sammenhenger, og selv om barna får diagnosen diabetes type 1, betyr ikke det at man har gjort noe feil.

Sukkeret blir værende i blodet

- Diabetes innebærer en mangel på insulin?
- Diabetes er først og fremst en mangelsykdom. Men mangelen på insulin fører til høyt blodsukker. Mer presist er type 1 diabetes en autoimmun insulinmangelsykdom som tidligere ble kalt juvenil diabetes eller insulinavhengig diabetes. At sykdommen er autoimmun betyr at kroppen starter å produsere antistoffer mot deler av kroppens eget vev. Immunforsvaret – som jo er kroppens eget forsvarsverk - oppfatter insulincellene som farlige inntrengere, og går til angrep på egen bukspyttkjertel. Type 1 diabetes kjennetegnes ved at betacellene i de Langerhanske øyer i bukspyttkjertelen gradvis slutter å lage hormonet insulin. Uten insulin blir blodsukkeret stående i blodet etter et måltid, og resultatet er høyt blodsukker. Samtidig mister muskel- og fettvevscellene sin hovedenergikilde, og de begynner å forbrenne fett isteden. Dette fører til vektnedgang. Avfallstoffene fra fettforbrenningen, ketonlegemene, hoper seg også opp i blodet. Nyrene jobber på høygir for å fjerne sukkeret og ketonene, noe som resulterer i hyppig vannlating med påfølgende tørste.

- Hvilke symptomer bør man være oppmerksom på?
- De første symptomene på diabetes skyldes det høye blodsukkeret. Et høyt blodsukker kan gi symptomer som:
• Tretthet
• Uopplagthet
• Sterk tørste
• Hyppig vannlating med store mengder urin
• Vekttap
• Alvorlige tegn som oppstår før koma: acetonlukt av pusten, brekninger, oppkast

Mens det kan ta flere år før type 2 diagnostiseres, opptrer symptomene i løpet av måneder for type 1. Om man ikke gjenkjenner tegnene på diabetes type 1 i tide, kan man i verste fall være nær koma idet barnet legges inn på sykehus.

- Kroppens egen evne til å produsere insulin faller raskt ved type 1 diabetes. Symptomene opptrer først idet kroppens insulinproduksjon er redusert med 80 – 90 prosent. Restproduksjonen, altså de siste 10 prosentene, opphører gjerne innenfor et år etter at diagnosen er satt. Det er ikke mulig å kurere diabetes, og type 1 diabetikere må få tilført insulin via sprøyter, penn eller pumpe resten av livet.

- Hva skjer om man spiser mer enn planlagt, eller feilberegner insulindosen, slik at kroppen får tilført for lite insulin?
- Da får man høyt blodsukker, med symptomer som ved diagnosetidspunktet: hodepine, røde kinn, hyppig urinering, sterk tørste og humørsvingninger. Om det ikke behandles på riktig lenge, kan man utvikle syreforgiftning og i verste fall falle i koma.

- Og hva skjer om man setter for mye insulin?
- Da blir blodsukkeret for lavt, og man kan få føling, altså skjelvinger, klamme hender, hodepine, blek hud, man blir redd/lei seg eller irritert. Da er det viktig å få tilført sukker fort. Man bør alltid ha med seg en form for sukker, enten det er druesukkertabletter eller kjeks eller noe annet. Om det får stå på lenge, kan man bli forvirret, miste taleevnen og til slutt besvime i kramper.

- Hvordan klarer man å holde oversikten over blodsukkeret hele tiden?
- Man klarer det ikke hele tiden! Det er bare bukspyttkjertelen vår som kan ha den fulle og hele kontroll. Vi foreldre eller omsorgspersoner til barn med diabetes må være reservebukspyttkjertel og måle barnets blodsukker regelmessig. Vi måler før hvert måltid samt om kvelden og natten hjemme hos oss, altså 6-7 ganger per døgn.

- Må blodsukkeret måles om natten også?
- Hos barn med type 1 diabetes kan blodsukkeret både bli veldig høyt og veldig lavt om natten, i og med at de ikke har noe eget insulin som kontrollerer blodsukkeret gjennom natten. Det er vanlig å måle blodsukkeret før leggetid for de voksne. Vi har imidlertid sett så svingende blodsukker om natten (samme mat og mosjon kan gi både høyt og lavt blodsukker med samme insulindose) at vi også står opp kl 02.30 for å måle – for sikkerhets skyld, og for å justere slik at dagen derpå får en god start.

- Betyr diabetes at det er slutt på all impulsivitet, og at både hva man skal spise og hvor mye man skal bevege seg må planlegges i god tid i forveien?
- Ikke om man bruker pumpe med ekstra hurtigvirkende insulin, eller kombinasjon av penn med hurtigvirkende og langsomtvirkende insulin. Da bevares friheten til å spise når man ønsker, og i de mengdene man ønsker. Dette er utrolig frigjørende for oss som har opplevd rigiditeten med sprøyter. For hvem kan forklare et barn at det må vente en halv time før maten kan spises, eller at nå som insulinet er satt, så må du spise maten selv om du ikke liker den?

Tilførsel av insulin
- Insulin kan tilføres kroppen med sprøyter, penn, eller en insulinpumpe.
Insulinpumpe. Insulinpumpen har revolusjonert diabetesbehandlingen. Det er per i dag det beste hjelpemiddelet for å oppnå normale blodsukkerverdier. Pumpen etterlikner den normale bukspyttkjertelfunksjonen på en annen og bedre måte enn insulininjeksjoner kan, spesielt fordi den bare inneholder ekstra hurtigvirkende insulin. Dermed unngår man problemet med langtidsvirkende insulin som topper seg til visse tider på døgnet. På den annen side kan dette øke risikoen for syreforgiftning dersom pumpen feiler eller går tom for insulin.

En insulinpumpe gir insulin på to måter:
1) Basaldose: Gjennom hele døgnet sendes det ut små doser insulin (forhåndsprogrammert av helsepersonell eller brukeren selv) som hermer etter den normale prosessen som foregår i friske pankreaser.
2) Bolusdose: Når pumpebrukeren skal spise, må pumpen programmeres til å gi en dose tilpasset mengden og typen mat. I tillegg kan høyt blodsukker senkes ved å programmere pumpen til å gi en korreksjonsdose på samme måte som ved måltidene.

- Pumpen er ikke så stor, omtrent som en liten kalkulator. Den har et reservoar med insulin (3 milliliter), som vanligvis skiftes hver tredje til fjerde dag. Pumpen programmeres av pasienten selv, foreldrene eller legen til å gi en basaldose – små mengder insulin – gjennom døgnet. Hver gang man spiser, trykker man på piltastene og setter en måltidsdose i forhold til hva og hvor mye man har spist. Fra reservoaret går en tynn slange til et infusjonssett i huden, dette settet skiftes også hver tredje til fjerde dag, for å unngå betennelse eller at det går tett. Selve settet består av en tynn kanyle i teflon eller stål, samt en ventil, og ”plaster” som kleber det hele til magen. Det er vanligst å ha settet på magen eller på nedre del av ryggen der det er litt underhudsfett, men den kan også settes i låret eller overarmen. Man kan koble fra pumpen når man skal bade, dusje, eller trene hardt, da sitter bare selve infusjonsstedet igjen i huden. Ellers er man koblet på hele døgnet.

Insulinpenn
- Insulinpenner er blitt ganske vanlig, mye fordi de gjør det mulig å sette mer nøyaktige doser enn med de tradisjonelle sprøytene. Pennene kan være engangs, altså ferdigfylte som kastes når de er tomme, eller flergangs som kan fylles med nye reservoarer. Man skifter pennspissen for hver gang man setter en dose for å være sikker på at spissen ikke skal bli sløv og kanskje brekke. Fordelen med penn er som sagt at man kan gi mye mer nøyaktige doser enn med sprøyte, og at man kan etterlikne pumpebehandlingen ved å kombinere ekstra langsomt insulin med ekstra hurtigvirkende. Dermed oppnår man mye av den samme friheten som ved pumpe, man kan spise når man vil. Både penn og sprøyte settes i mageregionen, i rumpen, på lårene eller eventuelt også på overarmene. Det skal uansett i fettvevet. Mage og lår gir jevnest opptak av insulinet.

Insulinsprøyter
- Sprøytene er ikke lenger så veldig vanlig. Men sprøytene er mye tynnere i spissen enn de i pumpesettet, så det stikker mindre med sprøyter og penn enn med infusjonssettet. Det er vanlig å sette sprøyter morgen, middag og kveld. Dosene som settes om morgenen og kvelden er en blanding av langtids- og rasktvirkende insulin, mens middagsdosen kun består av den rasktvirkende varianten. Man kan blande selv, eller bruke ferdige blandinger. Ulempen med sprøyter er at ”sprøyteregimet” er gjerne mer rigid sammenliknet med penn og pumpe, fordi insulintypen krever at man spiser til faste tider.

- Finnes det andre hjelpemidler som gjør det lettere å kontrollere blodsukker og/eller bidrar til færre stikk?
- Vi får se hva fremtiden bringer! Man har allerede utviklet et inhalerbart insulin som tas som en astmaspray, men det er ikke for barn foreløpig. Man ønsker også å utvikle en implantert pumpe med kontinuerlig blodsukkermåling og insulindosering. En slik pumpe vil bety at hele jobben med blodsukkermåling og insulintilførsel kan overlates til en boks operert inn i kroppen. Som sagt - vi får se hva fremtiden bringer…

- Tips til foreldre som kvier seg for tanken om å stikke sine små?
- Man stikker barna for å hjelpe dem, og man kan ikke be om unnskyldning eller synes synd på dem i det øyeblikket man stikker. Barn kan avledes, så bruk fantasien – og gjør det hele til en så hverdagslig sak som mulig. Som å vaske hendene før maten – alle må jo det, hver eneste gang man spiser. Kjedelig, men en fast rutine. Det samme blir det med stikkene.

- Har det noe for seg å minimere inntak av karbohydrater i det daglige kostholdet?
- De offentlige anbefalningene forteller at barn med diabetes bør – som alle andre - ha et normalt kosthold: Minst tre porsjoner grønnsaker og to porsjoner frukt daglig, kokte eller bakte poteter fremfor chips og pommes frites, grove korn- og brødvarer, mye fisk – både som pålegg og middag, magre kjøtt- og meieriprodukter, myk vegetabilsk margarin eller olje framfor hard margarin eller smør, kutt ned på inntaket av sukker, særlig i form av brus og godteri, lite salt, og vann som tørstedrikk. Med andre ord – slik vi bør spise alle sammen, selv om det kanskje er få av oss som lever opp til disse rådene.

- Både med og uten diabetes bør man være forsiktig med sukker og velge grovt ellers. Det er ikke noe poeng i å kutte ut karbohydrater med det mål å kunne eliminere behovet for insulin. Insulin har andre oppgaver i kroppen enn bare å flytte karbohydrater inn i cellene, og de som tror at man ved å kutte ut karbohydratene kan klare seg uten insulin, skader barnet sitt. Det var jo slik det var i gamle dager, før man fikk mulighet til å tilføre insulin, og da døde man etter et par år. Og fordi det å ta insulin ikke har noen bivirkninger, er det bare å ta doser tilpasset matinntaket og det fysiske aktivitetsnivået. Og følge kostrådene over.

- Hva er det mest spennende som skjer i forskningsmiljøene på diabetes type 1?
- Det ville være flott om man ved hjelp av barnets egne stamceller kunne utvikle friske insulinproduserende celler som ikke vil bli utstøtt om de for eksempel transplanteres inn i leveren.

Linker:
Norges diabetesforbund: www.diabetes.no
DinKost: www.dinkost.no