Det hele startet vel egentlig 2 uker i forveien av fødselen, da jeg begynte med rosa utflod som var veldig flytende. Alle sa at det sannsynligvis bare var sopp og at jeg ikke skulle tenke mer over det. Så fikk jeg høre at det kunne være at jeg lakk fostervann (i ettertid har jeg jo fått vite at det var slimproppen som gikk litt og litt i hele to uker).

Uansett, jeg og barnefaren bor ikke sammen av forskjellige grunner, men akkurat denne helga var han på besøk hos meg. Lørdag den 6.juli var vi ute i byen (jeg bor i Stavanger og denne helga var det sandvollyballstevne i byen). Vi var vel på vei hjem da jeg plutselig fikk "sting", bare det at det var ikke det alikevel. Det ble bare vondere og vondere.

Jeg må jo også si det at jeg hadde gledet meg veldig til fødselen og hadde enda to uker igjen til termin. Men nå begynte jeg å bli sånn passe lei og jeg følte meg kjempeklar. Da vi kom hjem var vel klokken omtrent 21.30, og jeg stupte rett i seng. Morgenen etter skulle typen reise hjem igjen, og da han reiste ble jeg liggende våken. Klokken 12 ringte han for å si i fra at han var kommet trygt hjem. Jeg sovnet igjen og våknet ikke før klokka 15. Da blødde jeg litt fra skjeden. Jeg ringte min mor, som sa at jeg skulle komme opp til henne.

Da jeg var kommet til min mor spiste jeg middag, ringte til min andre halvdel og sa at han kanskje skulle komme tilbake i tilfelle fødselen skulle starte, også ringte jeg til fødeavdelingen. Der fikk jeg beskjed om at jeg skulle komme opp på en sjekk siden jeg hadde blødd.

Klokka 20.30 kom min far og hentet meg og så kjørte vi for å hente typen som kom med båten klokken 21. Vi kjørte opp på sykehuset hvor min far slapp oss av. Vi var vel oppe på avdelingen 21.15. Vi ble sittende på gangen og vente i en halv time. Da vi kom inn på et undersøkelsesrom og skulle høre på fosterlyden fant de den ikke. De sjekket åpningen for å finne ut om de kunne ta fostervannet. Jeg fikk litt panikk, for jeg visste det at hvis de tok vannet nå så var det ingen vei tilbake. Det var tre centimeter åpning og dermed tok de vannet. Jeg lurte på hvorfor de ikke spurte meg om jeg kjente liv inni der. Da kunne jeg fortalt dem det at babyen hadde det kjempebra.

Jeg fikk klyster også ble jeg lagt inn på en fødestue. Jeg begynte å få rier. Typen hadde reist hjem for å hente tingene og mamma. Her lå jeg da helt alene. Midt inni ei ri kom de. Gjett om jeg var glad for å se dem. Jeg ble satt på drypp for å få skikkelige rier. Jeg fikk epidural også for jeg ble dårlig av lystgassen.

Da klokka var ca.06 om morgenen hadde jeg endelig full åpning. Da hadde jeg ligget med 3cm. til klokka var 05.30. Jeg fikk pressrier og fikk beskjed om at jeg bare kunne begynne å presse. Da klokka ble 07 var det vaktskifte og jordmorra som kom på vakt måtte sjekke hvorfor ungen ikke var synlig engang etter at jeg hadde presset i en time. Joda han lå og stanga hode sitt i bekkenbunnen, og kunne ikke komme seg noen vei. Jeg ble satt på nesten to timers pause hvor dryppet ble slått av. Jeg fikk meg noen minutters søvn og gjett om det var godt.

Da jeg fikk presse igjen hadde jeg krefter som jeg ikke trodde fantes i min kropp. Da jeg hadde presset i 61 minutter uten å få ungen ut fikk jeg hjelp av det som kalles gul propp. Jeg ble klippet pluss at jeg revnet.

Klokka 09.51 var gutten min ute og han var helt velskapt. 3650 gram veide han og han var 49 cm. lang. Stor til at jeg hadde hele to uker igjen til termin.

Hilsen Hilde Linn og lille Trym Kristoffer.