Så var det bare å vente OG vente, å vente. Dagen for terminen kom, men ingen kynnere eller no. En uke gikk, ingenting. Og enda en uke. Endelig skulle jeg til sykehuset. Men der sa legen at han ville prøve å tøye mormunnen, slik at det ble satt igang selv. Noe det selfølgelig ikke gjorde. Jeg skulle komme igjen dagen etterpå, men da skulle jo halve Stavanger føde, så jeg ble sendt hjem igjen.Heldigvis klarte jeg å holde humøret oppe.

Så neste dag, tirsdag 02-10-01, kl:07.00 kjørte jeg og samboeren innover til sykehuset. Endelig var dagen kommet, vårt lille gull skulle komme (om hun ville eller ikke) De tok først vannet, deretter satte de klyster. Å det var fælt. Jeg måtte så enormt på do, men måtte pent vente. Endelig fikk jeg gå. Jeg fikk også dysje, og da begynnte riene så smått å komme. De satte drypp på meg, og bare etter en kort stund satte riene igang for fullt. Jeg hadde først en student som jordmor. Ei dansk som jeg ikke skjønte et ord av det hun sa. Heldigvis gjorde samboeren min det, så han oversatte det til meg. Riene kom tettere og tettere, fikk nesten ikke pause en gang. Fikk lystgass og det var ganske så morsomt. Vel, ivertfall en stund. Jeg ble til slutt kvalm av det og kasta opp utover gulvet. Riene begynnte å bli uutholdelige, og på det verste kom heldigvis legen å satte epideural. Poff-riene borte.

Timene gikk. Jeg fikk ei ny jordmor, ei jeg forstod. Hun var kjempe koselig. Vi satt og prata en del, så hadde jeg 5cm åpning. Ja,dette tok sin tid. Den kommende pappen sovna et øyeblikk. Epideuralen virker så godt at jeg var redd jeg ikke kom til å kjenne pressriene når de kom. Men det trengte jeg ikke å være redd for, for det kjente jeg godt. Så var det endelig på tide å begynne å presse. Å jeg pressa og pressa. Vi prøvde alle stillinger, men gullet ville bare ikke ut. Etter en time med pressing var jeg helt utkjørt. Jordmora kalte på hjelp . Ei litt eldre koselig dame kom. Hun nærmest hoppet på magen, og endelig kunne jeg kjenne noe. Samboeren min løp bak og smugtittet. Hun har masse hår, ropte han. Jeg presset av alle mine krefter og hodet kom. Å godegud som det svei der nede. En til nå, sa jordmor ivrig som bare det. OG en til DER kom hun.

Det gikk ikke helt opp for meg før samboeren min sa at nå er hun her. Jeg fikk henne på magen, å den følesen kan kun mammaer forstå. Helt ubeskrivelig. Jeg gråt så mye av glede at jeg hadde vondt for å se henne. Masse sort hår, akkurat som meg selv da jeg ble født. Hun gråt ikke så mye, men klynket litt og tittet seg rundt. Hun ble veid og målt. 53cm og 4030g. Stooooooor jente.
Nå er hun snart 2 år, og er utrolig morsom og snill. Men vet hva hun vill. Om 9uker skal hun bli storesøster til en liten jente eller gutt. Får bare håpe at jeg får på terminen denne gang.