Det var Tirsdag 2. april, ei uke før termin, jeg hadde vært våken hele natta i forveien. Var ikke noe trøtt og fikk ikke sove, så jeg satt og surfa nettet innom de vanlige sidene. Jeg sprang mellom stua og toalettet MANGE ganger, og til slutt var det ikke mere dopapir igjen... KRISE!!

Typen min lå å sov og jeg vekte han og fikk han til å gå ned på bensinstasjonen å kjøpe mere. For jeg kunne jo ikke vente til butikken åpnet med å gå å kjøpe det. Jeg hadde overnatta hos typen den her dagen, og da morgenen kom dro han på jobb som han alltid pleier. Jeg ble sittende igjen på nett jeg...

Etter hvert ble det utrolig kjedelig og jeg begynte å bli litt trøtt, da jeg gikk på do før jeg gikk i senga oppdaget jeg at jeg hadde fått litt slimete blodstrimler på papiret. Sprang innpå stua og fant fram ei bok jeg hadde fått på en av kontrollene hvor det sto om fødselen. Der sto det beskrevet hvordan slimproppen skulle se ut, og den stemte med beskrivelsen.

Jeg nølte litt med å ringe føden, skulle spørre om det virkelig var slimproppen som hadde gått og de mente det var det. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre så, om jeg skulle komme nedom å bli undersøkt, men de mente det ikke var nødvendig så lenge kynnerne jeg hadde ikke var vonde. Så sa de at det kunne gå opptil 2 uker fra slimproppen gikk til fødselen kunne begynne,
så jeg slo meg til ro med det jeg. Dessuten, da jeg lurte på hvordan riene kjentes ut, sa de bare "Du kjenner garantert om du har rier#, så spurte hun om jeg trodde jeg kanskje hadde det. "Nei2 sa jeg, for jeg hadde bare vanlige kynnere en gang i blant jeg.

Tok tida på kynnerne om de var regelmessige i tilfelle de liksom skulle være rier siden slimproppen hadde gått, men det var de ikke. Så da tenkte jeg ikke mere over det, for jeg hadde jo ikke noen andre tegn på at noe kunne skje idag utenom slimproppen som gikk tidligere. Men de sa jo at det kunne gå opptil 14 dager da...

Gikk og la meg i senga, måtte jo prøve å få i meg litt søvn. Jeg hadde nemlig time til kontroll hos legen min den dagen (hun var forresten også gravid med termin i slutten av Mai), og mamma skulle komme og hente meg litt senere på dagen.

Jeg fikk meg litt søvn, var litt sliten i ryggen. Det tar jo på å gå med så mange ekstra kilo. Jeg våknet av at jeg måtte på do IGJEN..

Jeg hadde blødd, det var friskt blod på truseinnlegget min. Ble beskymret og ringte mamma og sa at hun måtte forte seg. Tiden fra jeg ringte mamma til hun faktisk kom føltes som en evighet. Alle slags tanker for igjennom hodet mitt, jeg var redd for at noe var galt. Jeg hadde jo ikke blødd tidligere i svangerskapet, og ville skjekke opp om det var noe galt så fort som mulig. Jeg var redd for at den lille som hadde bosatt seg i magen min så lenge skulle i verste fall være død eller at noe var galt. Kom jo til å huske alle skrekkhistoriene om folk som har mistet barna sine sent i svangerskapet...

Mens mamma la penger på parkometeret gikk jeg inn på sykehuset og ventet på henne. Vi tok heisen opp i 3. etg der føden var og traff ei hyggelig ung dame som vi snakket med. Jeg fortalte hvor langt jeg var kommet og at jeg var bekymret fordi jeg hadde blødd, og lurte på om hun kunne undersøke om alt var som det skulle.

Hun fulgte oss til et undersøkelserom, mamma satte seg utenfor og ventet. Jeg la meg ned på benken der, og hun undersøkte meg. Det hun fant ut var følgende: Alt var i skjønneste orden og jeg hadde 10 CM ÅPNING!!!

Jeg ble helt tatt på senga jeg asså, hvordan kunne det være mulig tenkte jeg. Må jeg føde nå?? Men jeg har jo ikke kjent noen rier jeg. Jeg var som et stort spørsmålstegn der jeg sto. Ikke fikk jeg tid til å forberede meg, ble bare kastet ut i det. Mamma ble også veldig overrasket. Jeg fikk låne telefonen deres og prøvde å ringe typen min, han skulle jo være med på
fødselen han. Tror dere ikke jeg hadde glemt nummret hans da?? Klarte ikke tenkte helt klart jeg, var fortsatt ikke over sjokket om at snart skulle jeg føde og at det hele hadde gått så fort. Jeg måtte begynne å rote nedi veska mi etter mobil`n og fant tilslutt nummret, men fikk ikke tak i han.

Istedet dro mamma og hentet han på arbeidet, mens jeg gjorde meg klar og fikk tildelt fødestue.. Fikk også låne telefonen igjen, ringte til pappa denne gangen. Fortalte han at nå var jeg igang, han skulle henne søstrene mine på skolen og dra hjem om å spise og ordne seg før de kom på sykehuset.

Det hele var egentlig litt skummelt og spennende. Jeg var jo ikke forberet på at jeg skulle føde i dag i hele tatt jeg. Jeg skulle jo bare sjekke hva blødningene skyldtes...

Av med klærne og på med ei av de sykehusskjortene de hadde. Jeg fikk et belte rundt magen, som skulle registrere hjertelyden og riene, for de kunne jo ikke se det på meg. Og jeg kjente dem bare som svake kynnere nå, altså ikke vonde i det hele tatt.

Mens jeg lå der tenkte jeg på masse rart som: "Tenk, om kanskje bare noen timer skal jeg bli mamma til en liten gutt eller
jente! Da er jeg ikke gravid lengre. Alt slutter så brått. Lurer på hvordan pressriene kjennes ut?? Er det jente eller gutt som ligger inni magen min? Hvor er de riene som kvinner skriker som om døden er nær?" You name it!

Hun som undersøkte meg, satte seg ned ved et skrive bord inne på fødestua og spurte om masse rart, som hun skrev ned på at ark. Heldigvis hadde jeg med meg Helsekortet, hadde det med meg overalt - hehe- og fikk levert det til henne. Et kvarter etter kom mamma og typen min. Begge var kjempespent, jeg kunne se det på dem da de kom inn døra, men det var jo jeg også.

Jeg lå ei stund og kjedelig var det. Vannet hadde fortsatt ikke gått, så hun bestemte at vi skulle ta vannet. Vannsekken var vist veldig spent, fortalte hun, og da hun tok vannet var det kjemperart. Det var varmt og jeg kjente at det bare strømmet ut, kjemperar følelse.

Halv fire var det vaktskifte. Litt dumt det å bytte jordmor midt i fødselen, men det gikk da bra. To jordmødre kom inn, veldig greie. Jeg spurte om hvordan jeg viste at jeg hadde pressrier og de fortalte at det kjennes ut som om det presser veldig, som når man skal bærsje... heh. Ei som var utplassert og skulle bli jordmor kom inn på rommet, hun var vel rundt 20
tenker jeg. Ville egentlig i utgangspunktet ikke ha mange på rommet, men var litt mere konsentret om andre ting kan du si... hehe... Så jeg orket ikke bry meg noe særlig om det...

Ikke lenge etter fikk jeg den følelsen de hadde fortalt meg om. Det presset nedover og det kjentes virkelig ut som jeg måtte på do. Jeg var ikke i tvil om at dette var de berømte pressriene de hadde snakket om. Jeg fortalte at nå måtte jeg presse, men jeg viste jo ikke hvordan. Jeg hadde ikke gjort dette før. Jordmora fortalte meg at jeg skulle prøve på å liksom presse nedover og holde haken ned mot brystet når jeg presset. Det fungerte kjempebra. Mellom hver pressrie slappet jeg godt av, og det var ganske deilig.

Press riene var ikke så sterke, så det gikk litt treigt. De satte ei sprøyte i låret på meg, med rievirkende middel for å få litt fart i dem, og da fikk vi litt fortgang i sakene. Jeg fikk ei pressrie, hvor hun jordmora sa jeg ikke måtte presse - det var vanskelig det. Og på den neste pressrien presset jeg, og klarte å få halve hodet ut, men så stoppa rien og hodet satt fast.

Da sa jeg med helt rolig stemme til mamma, "det er litt vondt". Så fikk jeg ei ny pressrie og jordmora knadde litt på magen min for at rien skulle komme til fortere, og jeg presset alt jeg hadde til jeg ble knall rød og blå i ansiktet. Akkurat det var ganske slitsomt. På rien etter det kom hun ut. Hun var helt stille og de hadde et sånn rør som de sugde henne i nesen og munnen med og så begynte hun å gråte.

Hun hadde prøvd å puste litt før hun kom helt ut, men det gikk jo bra. Hun var litt blålig og hadde ei lite blåmerke på armen etter fødselen, stakkars. Jeg fikk henne på brystet litt før de tok og veide og målte henne. De vitale målene var 4300 g og 53 cm, og en hodeomkrets på 35cm. Hun var våt og varm, og hadde littegranne mørkt hår på hodet. Hun var skjønn!!

Det første jeg tenke etter fødselen var: Endelig ferdig, og har hun 10 fingre og tær?? Hva veide hun?? Hun var større enn jeg hadde forestilt meg... Tenk jeg er mamma.... Er det jente eller gutt?? *vente i spenning på svar* Jente?? *kjempe gla* Det var jo det jeg ønsket meg jo... *smile stort*

Mens jeg fikk bedøvelsesprøyte og ble sydd, hadde pappa`n henne, og dere kan tenke dere han var stolt og mamma var stolt bestemor. Jeg vet ikke hvor mye jeg revnet, men jeg tror hun sydde meg i rundt 3 kvarter. Det var heldigvis ikke noe vondt. Hadde gruet meg litt til det egentlig, om jeg skulle revne vel å merke. Det høres så vondt ut. Men det gikk jo bra.

Noe har jeg ihvertfall lært, og det er at man kan ikke planlegge hvordan man vil ha en fødsel. Da jeg var på omvisning på føden noen uker før jeg fødte, sa jeg nemlig "Når jeg skal føde skal jeg komme hit i god tid før selve utdrivningsfasen
slik at jeg kan bruke badekaret som smertelindring og jeg skal ha epidural... Vil ikke ha vondt jeg... Og jeg skal ikke ha andre fremmede på fødestua, enn de mest nødvendige. Slik gikk det ikke, men jeg er alikevel meget fornøyd med fødselen, den var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg.

Pappa ringte da vi var ferdig (det viste ikke han at jeg var). Jeg sa at det ble ei jente...
"Hva, er du ferdig allerede??" "Ja", sa jeg, "skulle jeg ikke være det da?" Han ble jo kjempe overraska over at det hadde gått så fort, for han hadde jo ikke trodd jeg skulle bli ferdig før sent på kvelden. Men Sarah ville ut 5 på 4 om ettermiddagen hun. Navnet sitt fikk hun forresten ikke før hun var fylt vel en mnd.