En uke etter terminen, en mandag, merket jeg at noe var "rart". Leppene var litt hovne, og ansiktet kjentes så stort, men jeg satte ikke det i forbindelse med at en fødsel var i evning. På kvelden var jeg ute å gikk en lang tur i håp om at noe skulle skje, og da jeg skulle legge meg kjente jeg jammen at noe var "rart". Kynnerne hadde liksom noe annet over seg. Langt om lenge sovnet jeg, men våknet i fire-tiden av rier. Det var 8 minutter mellom, så jeg valgte å ringe til sykehuset ganske fort. Der sa jordmor at siden jeg var førstegangsfødende, så hadde det nok ingen hast, men at jeg kunne komme når jeg selv ville.

Jeg surret litt rundt, pakket bagen og spiste frokost. Da klokken var rundt seks var det 5 minutter mellom riene og vi kjørte til sykehuset. Jeg som hele tiden hadde trodd at jeg skulle få totalt panikk, var helt rolig og avslappet, og ikke var riene så vonde som jeg hadde trodd heller. Vel fremme på sykehuset ble jeg undersøkt. Det var 1 cm åpning, og jeg ble forberedt på at det kunne ta lang tid, og at jeg kunne være hjemme hvis jeg heller ville det. Så da dro vi hjem igjen. Jeg lå i senga og slappet av mesteparten av dagen, men utpå kvelden ble riene tettere og sterkere, så jeg dro på sykehuset igjen. Fortsatt 1 cm åpning......, men heldigvis kunne jeg få noe å sove på, så jeg fikk slappet av hele natten.

Onsdags morgen våknet jeg ved syv-tiden. Riene hadde ikke forandret seg over natten, det var fortsatt 3 minutter mellom. Jeg ble nok en gang undersøkt, og denne gangen var det 2 cm åpning. Da mistet jeg nesten motet, for nå hadde jeg torss alt ligget et døgn med rier. Begynte kanskje å bli litt lei nå...

Jordmor rådet meg til å dra hjem på dagen, det er tross alt lettere å slappe av i hjemlige omgivelser. Lå hjemme hele dagen og spydde, sov de to minuttene som var mellom riene, og prøvde å holde motet oppe. Ikke så lett når man ligger på andre døgnet med rier. Utpå ettermiddagen begynte jeg å blø litt, så da dro jeg inn på sykehuset igjen. Det var fortsatt 2 cm åning, så jeg fikk klyster for å få opp farta litt. Det hjalp. Riene ble vanvittig mye sterkere, og det eneste som hjalp var å stå i dusjen.

Men jeg skjønte at nå kom det til å skje noe snart, så jeg fikk på en måte nye krefter av det. Natta kom, og jeg fikk samme dose sovemedisin som natta før, men denne gangen våknet jeg for hver ri, men klarte å sovne mellom, og det er ikke verst, å sove i 2 min før det er på an igjen.

I ni-tden torsdags morgen begynte jeg å bli desperat. Det var 5 cm åpning, jeg spydde, vannet var gått, og smertene var til tider voldsomme. Jeg ba om å få epidural, og ti minutter senere kom anestesilegen. Klokken halv ti var jeg kjørt på fødestua og legen fomlet bak ryggen min for å bedøve meg. " Jeg kjenner at det virker, det er ikke så vondt lengre" sa jeg. Så fikk jeg se slangen som bedøvelsen skulle føres inn i, og legen forklarte at den måtte nok inn i ryggen før jeg kunne kjenne noe. Så jeg var ikke bedøvet, det var bare nok at jeg trodde det...

I elleve tiden var det full åpning, så jeg fikk begynne å presse. Men fosterlyden falt veldig mellom riene, så jordmora begynte å bli litt bekymret. Lege ble tilkalt, og i halv ett tiden kom han med sugekoppen. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om hvor vondt det skulle være, så etter at han hadde klippet meg, samlet jag alt jeg hadde av krefter og presset.

Gutten kom nesten helt ut på et press, og nå fikk vi grunnen til at fosterlyden falt; han hadde navlestrengen over skuldra. Legen og jordmora reagerte så kjapt at de hadde klippet av navlstrengen, før jeg skjønte at han nesten var ute. Så kunne legen "dra" han ut og vi fikk se gutten vår for første gang!!! Han skrek litt, men måtte få litt surstoff, så jeg fikk han ikke på magen med en gang, men hva gjorde vel det?

Jeg kunne høre han hele tiden og skjønte at alt hadde gått bra tilslutt. Etter ca 5 minutter fikk jeg han på magen. Det første han gjorde var å nyse, så puttet han begge tomlene i munnen og roet seg ned. Gjett om det var to stolte foreldre, som etter 55 timer med rier og 2 timer med pressrier kunne ønske gutten velkommen til verden. Akkurat der og da synes jeg ikke det var så ille, men i ettertid har jeg skjønt at det nok ikke var en A4 fødsel, og at det kunne gått veldig galt. Men enda så mye som jeg gruet meg, så gikk det bra, faktisk bedre enn jeg hadde trodd! Nå er jeg lykkelig mor til en to eg en halv måneder gammel gutt på syv kilo og 65 cm. 57 smertefulle timer er ingen ting mot alle de lykkelige timene jeg har hatt etterpå....