Den første tiden forløp veldig greit, som mange andre slet jeg litt med urinveisinfeksjon og blødninger i starten, men etter en stund stabiliserte alt seg og jeg fikk et rolig og fint svangerskap.

Så, på selveste nyttårsaften, da var jeg i skiftet mellom uke 27 og 28, på vei hjem fra fest - så gikk vannet. Vi ble rimelig forskrekket, dette skulle jo ikke skje på lenge enda - men, jeg beholdt roen (i motsetning til min mann) og fikk ringt sykehuset.

Jeg ble hentet i ambulanse og kjørt rett på Ullevål sykehus. Der jeg ble lagt inn på føden mens de la meg på drypp for å prøve å stoppe fødselen, samtidig som jeg fikk lungemodningssprøyter i rompa for å forberede lungene til barnet i magen min, på å møte verden utenfor. De kjørte også på med en antibiotikakur i tilfelle det skulle vare en infeksjon som hadde utløst det hele. Det var kun vannet som hadde gått - så jeg fikk beskjed om å belage meg på å uansett føde for tidlig, og på å ligge frem til fødselen.

Dette var da natt til fredag, og på lørdag formiddag innså de at de ikke klarte å stoppe fødselen - da var også riene igang. De tok ultralyd for å sjekke hvilket leie barnet lå i. Barnet hadde det tydeligvis veldig bra, og slo salto og virvlet rundt som bare det. Nå var det bare å la det hele gå sin gang.

Mens vi ventet på at riene skulle øke takt kom en barnelege fra nyfødt intensiven og forberedte oss på hva som skulle skje og hva som ville møte oss der nede på avdelingen.

Ingen skal si at det er godt å føde, det var grusomt akkurat der og da, men i etterkant så var det igrunnen ikke riktig så ille som jeg hadde forestilt meg. Det tok lang tid før mormunnen åpnet seg, men så gikk det kjempefort - fra null åpning til full åpning på en time. Det gikk faktisk så fort at jeg ikke rakk å få epidural, jeg fødte uten noe smertestillende i det hele tatt. Fra de fant ut at jeg hadde full åpning til fødselen var over tror jeg det gikk maks 10 minutter.

Datteren vår veide bare 1.005 gram da hun så dagens lys lørdag kveld, hun er en skikkelig fighter og kom til verden med et realt hyl. På den vurderingen de gjør av alle nyfødte fikk hun 8 poeng av 10 mulige (10 er det sjelden selv fullbårne får). Hun fikk minus på hud og lunger som selvfølgelig ikke er ferdig når en må ut i verden tre måneder for tidlig.

Vi fikk se datteren vår, men vi fikk henne ikke opp på brystet slik som andre. De tok henne med ut i et naborom, det de stelte henne, koblet henne til respirator og la henne i en transportkuvøse - der fikk pappa lov til å se og ta på henne for første gang.

Etter en stund kom de inn med henne til oss igjen, slik at vi fikk tittet litt mer på henne og snakke litt med legen. Alt var tydeligvis bra, og vi fikk beskjed om at vi kunne komme ned om en times tid. Etter mat og en dusj var jeg i fin form igjen, så vi tuslet ned på intensivn for å titte på det lille vidunderet vårt. Hun var bare kjempeliten og hadde masse ledninger rundt på kroppen, men hun hadde det veldig bra.

Dagen etter fikk jeg ha henne på brystet mitt for første gang, gjett om det var en stor opplevelse. De som er for tidlig født får ligge på mors eller fars bryst, godt innpakket, slik at de får kjenne huden og hjertelyden - en slags ruging, eller kengurumetoden som man også kaller det.

Det var vel ikke før dagen etter at dette faktisk gikk opp for oss. Vi var kjemperedde, vi gråt og vi hadde en realt tøff tid de neste 2-3 ukene. Men datteren vår hadde det kjempebra og ble tatt godt vare på. Alle våre engstlige spørsmål og tanker ble besvart så godt sykepleiere og leger på avdelingen kunne. De var kjempeproffe og flinke til å roe ned redde foreldre.

Etter halvannet døgn ble Rebekka koblet fra respirator og over på cpap, en maskin som blåser inn luft og hjelper til å holde de små blærene -aveolene -nederst i lungene oppe,med eller uten oksygen tilførsel. Behovet ble etterhvert mindre og mindre.

Det verste var å reise fra sykehuset uten henne, vi skulle lissom hjem -men hun måtte være igjen der. Men uansett så er de i gode hender, og der er folk istand til å hjelpe om noe skulle skje - så vi roet oss i grunnen fort på det området. Det ble en livsstil, opp rundt syv om morgenen - på med pumpa og så stelle seg og ose avgårde til sykehuset. Vi dro hjemom og spiste midt på dagen, men ellers var vi der hele dagen til vi dro hjem og la oss i elleve tiden på kvelden. Vi byttet på med å sitte med henne på brystet og å gi henne mat og skifte bleier. Om nettene lå hun i kuvøsen sin og sov.

Det ulte i alarmer støtt og stadig, men vi lærte oss fort forskjell på lydene,- når det var fare på ferde og når det bare var et element som ikke var festet ordentlig eller hadde falt av.

Etterhvert begynte så smått vekten hennes å stige også. Jeg må innrømme at jeg har hatet den elektriske pumpa dypt og inderlig, og følelsen av å fungere som "melkeku" var stor, men ALT går. Vi frøs ned all melk som ble til overs, resultatet var at, selv om jeg måtte gi meg med pumpingene etter tre og en halv måned på grunn av den femte brystbetennelsen i rekken, så fikk hun likevel morsmelk helt til hun var 6 måneder gammel.

Etter som hun ble større og ble flyttet ut av kuvøsen og over i seng overtok vi mer og mer av stellet, samtidig som vi ble overlatt mer og mer til oss selv. Så plutselig fikk vi beskjed om at vi kunne ta henne med hjem på permisjon over helgen. Hjelp, gjett om frykten meldte seg - nå skulle vi plutselig sitte med absolutt alt ansvaret selv, både morgen og kveld. Vi sov ikke mye den første natten, og vi sjekket stadig at hun pustet og hadde det bra. Det var en utrolig deilig følelse å være i hjemmelige omgivelser og slippe å stresse frem og tilbake til sykehuset.

Vi hadde absolutt ikke lyst til å reise tilbake til sykehuset på mandagen. Men etter kontrollveiing og full sjekk fikk vi beskjed om at vi kunne ta med oss solstrålen hjem - for godt. Gjett om det var en deilig følelse.

Vi lærte enormt mye i løpet av de 8 ukene vi var på sykehuset. Man blir rimelig hysterisk på hygiene i en sånn situasjon - og det henger i enda, en får rett og slett bakteriefobi! Jeg liker absolutt ikke at fremmede folk peller på datteren min, og det at alle skal stupe oppi en barnevogn til helt ukjente mennesker er en UTING!

Rebekka er nå to år, og har absolutt ingen mên etter den tøffe starten. Hun er en blid jente som storkoser seg i barnehagen og lærer noe nytt hver dag. Sånn i ettertid tror jeg vi har lært veldig mye av dette, det brakte oss alle tre veldig nær hverandre og vi har lært at ting ikke er en selvfølge.

Jeg tror nok ikke andre er mindre glad i sine unger, men jeg tror at vi med premature barn har lært oss å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og ser på hver dag som går som en gave.

Til sommeren venter vi en bror eller søster til Rebekka. Vi håper at jeg kan få føde til normal tid denne gangen, men nå vet vi i hvert fall at grunnen til at Rebekka kom for tidlig var en streptokokk infeksjon hos meg, så oppfølgingen denne gangen er en helt annen. Vi venter i spenning på den nye verdensborgerens ankomst.

Hilsen Karianne Jansen