Svangerskapet hadde forløpt kjempe greit, noen store mål, var det eneste som bekymret oss i en veeeldig liten grad. Jeg gledet meg utrolig, til det som sannsynlig var min lille jente, skulle komme.. Terminen var 24.november, men alle var overbevist om atbabyen ville komme før, grunnet splittende terminer, og veldig høye mål.

Men slik ble det absolutt ikke. Jeg gikk 13 dager over termin, før de bestemte seg for å sette i gang.

Tirsdag 07.desember.2004 satte de inn et ballongkateter i skjeden (dette for å modne sjeden, før de setter på drypp). På kontrollen, ble det konstatert en ørliten åpning på en halv cm! Jeg dro hjem, med time neste dag for å sette i gang. Hele dagen hadde jeg litt vondt i magen, men var bare murringer, veldig sterke murringer. På kvelden tok de seg opp å ble regelmessige, på kun 2 min mellom, og de varte opp til et minutt hver.

Jeg dro på sykehuset klokka 22.30 og var inn klokka 23.00. Da ble jeg undersøkt, og hadde nå en åpning på 3-4 cm. "Dette kommer til å gå fort", var det en veldig smart jordmor som sa, det skulle vise seg at det kom det ikke til å gjøre. Det ble onsdag, og hele natten slet jeg meg igjenom riene og masse oppkast, syntes ikke de var så ille, men var vondt nok.. De ble ikke noe sterkere heller, og tilslutt forsvant de bare.. De tok vannet nestemorgen, og satte meg på drypp.. Vannet var missfarget og de ville sette på en elektrode.. De prøvde en gang.. to ganger.. tre, fire og fem ganger, uten hell. De satte på noen belter i stedet.. Beltene skulle sitte rundt magen, ett for å registrere riaktivitet, og et for å registrere hjertelyden til babyen. Med drypp og disse beltene var jeg veldig knyttet til senga, noe som gjorde at jeg prøvde saccosekk, det var veldig behagelig å ligge over den.. Men jeg kunne ikke sitte, for hver gang jeg satte meg ned på rompa, reagerte hjertelyden til babyen noe voldsomt, og datt fra 140 ned til 80 på kun få sekunder. Hver gang jeg reiste meg igjen, økte hjertelyden opp til det normale igjen. Riene som ble stimulert, var mye verre en de jeg hadde hatt, de var som en konstant ri. Samtidig som de tok vannet, ble det konstatert 5 cm.. så det gikk ikke veldig fort.. Klokka 6 ringte de anestesilegen, tid for EPIDURAL!

Nå ble det konstatert 6 cm...Anestesilegen kom etter 3 timer, og satte epiduralten (Gudsgave til kvinnen, jordmoren min kalte anestesilegen for den grønne englene).. Og Alt vondt ble borte, og jeg sov en times tid.. Før jeg PANG voknet igjen av INTENSE Rier, og voldsomme smerter i ryggen.. Det var utrolig vondt.(De hadde intensivert dryppet til det maksimale, da epiduralen egentlig skulle virke). Dette var bare rier.. Jordmoren min var så søt, hun sa til meg at hun håpet jeg fødte før hun gikk av vakt (kl.23.00-desverre ble det ikke sånn.. Hun var så snill) .. klokka ble 23.00 og ingen baby var kommet enda.. Jeg hadde kjempe vondt i ryggen.. Ettter dette husker jeg nesten ingenting, det eneste jeg husker : Den nye jordmoren kommer inn og sier at det ikke går så veldig bra, babyen har det bra.. , men sitter fast, og vil ikke falle helt ned i bekkenet....Hun forsatte. " Det er liten fremgang, du har fullåpning men babyen faller ikke ned i bekkenet, hva tenker du om hva vi skal gjøre nå , jeg svarte at nå var jeg ganske likegyldig, og at keisersnitt hadde vært mitt i blinken for meg. Hun fortalte: Det kan godt være at den bare trenger litt mer tid, og at vi kan ta den med sugekopp om et par timer. Så gikk tiden veeeldig fort.. hadde KJEMPE vondt, det knakk i ryggen.. (Noe jeg ikke kunne sammenligne med rier), de skrudde av dryppet, og jeg fikk beskjed om at det var flere keisernitt på gang, og at jeg måtte belage meg på å vente en stund..

HELDIGVIS bestemte de at jeg måtte ned først, da jeg hadde liggi lengst, og fordi jeg vrei meg i smerte.. (Det VAR så vondt,.. Uff a meg).. Trygt nede på operasjonsbordet, fikk jeg masse spinalveske.. og ALL smerte forsvant.. Det var så deilig.. jeg ble helt i ørska.. fikk surstoff til babyen, igjennom nesa, det var ekkelt for jeg ble så tett.. Jeg kjente heller ikke at jeg pustet noe som var ubehagelig, for jeg måtte tenke på å puste hele tiden... Så kjente jeg at noen la seg på magen min.. og at en lege utbrøt: "Det er en jente".. Hun ble løftet over det grønne teppet med en gang, de la henne inn til hodet mitt, sånn at jeg kunne si hei.. Før de tok henne bort.. (Må si jeg gråter bare av tanken, den lykkeligste dagen i mitt liv).. Jeg ble kjørt inn på overvåkninga, og jeg skalv ! Jeg har aldri ristet så mye i hele mitt liv.. de pakket meg inn i massetepper, og jeg fikk litt vann.. Jeg hadde ikke spist siden tirsdag, så jeg var veldig sulten.. fikk ikke lov til å spise, da jeg måtte prompe (Ja tro det eller ei) før jeg kunne spise.... ! Så kom Andrea på besøk, hun ble trillet ned til, meg.. Hun hadde visst vært veldig urolig lenge, men ble helt rolig når hun lå hos meg, jeg ammet litt.. Og de tok henne med seg opp igjen.. Så etter en liten stund, ble jeg kjørt opp i 6 tiden..

Jeg sov sammen henne hele natten, var helt utrolig.. , glemmer det ALDRI!

*SNUFS*

Dette er de største jeg har opplevd i mitt liv! Jeg unner ikke engang min verste fiende å gå glipp av dette!