Hei!
Sitter her og er bare trist og lei... Har vel ingen som helst grunn til det; er gravid, venter en gutt, har ei jente på litt over to år fra før, har en snill samboer som stiller opp i alt, har hus og jobb... Alt skulle jo tilsi at jeg var lykkelig gravid. Men så er jeg altså ikke det, da. Jeg gråter når jeg er alene og er bare kjempefortvilet. Fortvilet fordi jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg elsker datteren min så ubeskrivelig høyt, og har aldri hatt så sterke følelser inni meg som etter at jeg ble mamma. Jeg prøver å gjøre alt riktig med og for henne, og hun er så flink, snill og god at noe må jo samboeren min og jeg ha gjort riktig. Nå er jeg trist fordi at jeg må bruke av den tiden jeg har til henne og dele den med den kommende lillebroren hennes. Jeg har faktisk valgt å ta av den altfor lille tiden jeg kan gi henne full oppmerksomhet, leke med henne, kose med henne og gjøre ting sammen med henne for å dele den med en til!!

Hverdagen går ut på å haste ut døren hver morgen, levere i barnehage, dra på jobb, hente i barnehage, hjem og lage middag, spise middag, disponere 20 minutter etter to-åringens ønske, kveldsstell og kveldsmat til barnetv.

Så er det leggetid og dagen er over. Og helgene? Ja, de flyr avsted til helgehandler, bursdager og en mengde praktiske gjøremål som man ikke rekker i hverdagen.

Føler meg råtten og elendig. Jeg vil bruke all min tid og alt mitt overskudd på min lille skatt. Jeg vil ikke dele den tiden med noen andre, men det kommer til til å måtte gjøre. Jeg gruer meg til fødselen og de nærmeste dagene etterpå. Ikke på grunn av selve fødselen, men fordi at jeg må reise fra jenta mi for å få et barn til. Jeg gruer meg til hun ser at mamma ikke bare er hennes mamma lenger. "Sunt" sier vel de fleste. Ja, som utdannet pedagog sier jeg det samme, men som mamma sier jeg "vondt".

Jeg vet jo at ting går seg til på et vis, og at datteren min kommer til å bli verdens flinkeste og stolteste storesøster, at de kommer til å få masse glede av hverandre og alt det der. Men jeg klarer ikke helt å fokusere på det akkurat nå. Nå har jeg bare dårlig samvittighet og føler meg utilstrekkelig. Mange tenker kanskje "hva med samboeren?". Ja, de har så rett så rett, han får den slumpen som er igjen av halvhjertet oppmerksomhet - hvis det er noe igjen, da. Og egenpleie? Det kan jeg prioritere når jeg blir gammel! Jeg er fast bestemt på at det er helt uten betydning i livet mitt nå. Jeg har jo mine ting på jobb der jeg bruker mesteparten av tiden min uten de jeg er aller mest glad i, det får jammen holde!

Er jeg alene i verden om å ha det på denne måten???

Har du det slik selv, eller andre humørproblemer, så ta en titt og kom gjerne med et innlegg på humørdebatten vår