Vi bor i utkanten av Oslo og da vi ble sammen bodde vi i hver vår lille leilighet. Vi fant ut at vi måtte finne oss noe litt større, rede instinkt kalte en venninne av meg det. Det er visst veldig vanlig at folk som er gravide får behov for å skaffe seg både det ene og andre.

Den første delen av svangerskapet, når jeg var som mest kvalm og trett gikk vi på visninger for å finne et sted. Da vi hadde funnet oss et nytt "rede" måtte vi jo pusse opp litt og vips så var jeg syv måneder på vei uten nesten å ha fått tid til å kjenne etter.

Jeg prøvde å ta det med ro de siste månedene og det var i alle fall lettere for nå begynte jeg å føle meg ganske svær og tung, hadde ikke egentlig lagt på meg så mye, men hadde en tung følelse allikevel der jeg vagget av gårde som en gås.

Det var veldig trivelig om kveldene når vi begge hadde kommet hjem fra jobben og ligge på sofaen og kjenne på hvordan babyen romsterte inni meg. Hans syns også at det var litt nærmere nå når han også kunne kjenne bevegelsene. Vi hadde hørt at barnet kan kjenne igjen fars stemme også etter fødselen så han pleide å ligge og synge litt hver kveld for magen min. Det er jo litt koselig å se den du er aller mest glad i gå sånn opp i rollen som vordende far.

Han bekymret seg stadig for meg og sendte meg små mailer på jobben for å høre at alt var vel. Jeg begynte jo også å miste ganske mye av konsentrasjonen etter hvert uansett, tenkte mer og mer på fødselen og hvordan det skulle bli etterpå.

Ganske mange av vennene våre hadde fått barn så vi var ikke de første, heldigvis. Det er godt å ha noen å be om råd og kunne utveksle erfaringer med, moren min er død og jeg har ikke et like nært forhold til svigermoren min.

De siste tre ukene før fødselen bare koste jeg meg. Hans hadde fått ordnet det slik at han kunne ta ut ferien i sammenheng med permisjonen etter fødselen så vi kunne få riktig god tid sammen alle tre.

Lørdagen det begynte hadde vi vært på stranda og solt og badet oss og hatt en kjempefin dag. Jeg hadde termin den dagen, men var blitt advart av jordmoren om at bare fem prosent føder på termin dagen sin. Allikevel hadde jeg en egen følelse av at noe ville skje, så da riene begynte rett etter middag ble jeg ikke det minste forbauset, det var liksom riktig.

Vi ringte til sykehuset og sa at vi var i gang, men de ville ikke ha oss inn før jeg syntes at riene var litt vondere, det var nemlig allerede ganske raskt mindre enn ti minutter mellom dem. Sånn i ti tiden syntes jeg at det begynte å bli ille så vi ringte og sa at nå kommer vi. Hans bar bagen med tingene våre ut i bilen, for han skulle også bli på sykehuset fordi vi hadde bestilt familierom på barsel. Jeg orket ikke tanken på at han skulle dra hjem etter fødselen og så skulle jeg og babyen være igjen alene. Det virket så stusselig.

Da vi kom inn på fødeavdelingen og jeg hadde blitt undersøkt sa jordmoren at det var fire centimeters åpning og hun kunne kjenne en vannblære. Barnepleieren kom og tok blodtrykket mitt og atter en urinprøve (den siste!) og så fikk jeg klyster. Etter at jeg kom inn på sykehuset ble riene mine både sterkere og lengre, men jeg greide meg uten smertestillende.

Vi hadde snakket om det på forhånd og både Hans og jeg syntes at hvis jeg greide det ville det være best uten. Jeg pustet meg gjennom riene som best jeg kunne og Hans gned meg på ryggen med olje som en helt. Han støttet meg fantastisk bra!

Etter tre timer på sykehuset syntes jeg at jeg måtte bærsje og da jeg sa det til jordmora sa hun at det nok var trykketrang, og at hun skulle undersøke meg for å se om det var helt åpent. Det var det og det var så godt å få trykke ut det lille nurket, jeg tror ikke jeg kunne ha holdt igjen ett sekund lenger.

Jordmora måtte klippe meg, så hun måtte sy meg også, men jeg fikk ha lille Marte oppe på magen min mens hun gjorde det. Etter at jeg hadde fått stelt meg flyttet de oss over til barsel avdelingen og vi fikk vårt eget rom. De som jobbet der sa at de ikke ville komme inn til oss annet enn om vi spurte om hjelp og det syns vi var greit. Ammingen trengte vi litt hjelp til i begynnelsen, men så gikk det helt bra og vi dro hjem etter to dager. Når alt er bra er det aller best å være hjemme hos seg selv.

Jeg vil gjerne takke jordmoren min som tok i mot Marte og alle de som var så snille mot oss på barsel på SiA.