Lovte jo at jeg skulle fortelle hvordan fødselen min gikk, og nå er det tre
uker siden og jeg føler meg klar for å skrive. Jeg var flittig bruker av
barnimagen-sidene siste ukene i svangerskapet og vil gjerne dele av
min erfaring og håper at noen kan få noen tips av meg!

12 dager over termin var jeg på overtidskontroll, og det ble konstatert at
fostervannet begynte og minske. Det ble da bestemt at jeg skulle bli lagt
inn dagen etter for å bli satt i gang. Jeg hadde lite modning og ingen
åpning, så vi ble informert om at prosessen kunne komme til å ta tid. Dagen
etter møtte vi på sykehuset halv åtte om morningen. Jeg fikk tatt ctg, og
alt stod bra til med babyen. Ultralyden estimerte ham til ikke større enn
3500g. Det var jeg veldig gla for, hadde vært nervøs for at han hadde vokset
seg altfor stor de siste to ukene. Jeg ble siden undersøkt av jordmor som
kunde konstatere at det ikke var mye modning nedentil.. Lege kom og jeg fikk
en modningspille satt inn i skjeden og beskjed om og ligge på rygg en time,
slik at den ikke skulle komme ut igjen. Seks timer etterpå skulle jeg bli
vurdert på ny. De timene gikk sakte... en gang hver time ble det tatt ctg
for å se at barnet hadde det bra, hvilket han hadde. Jeg merket ikke mye til
noen rier, det var bare sporadiske kynnere, men de var noe sterkere enn de
hadde vært før. Jeg fikk klyster for å tømme tarmen, men nå etterpå ser jeg
at det var for tidlig. Det tok et døgn før alt var over, så vent med klyster
om det ser ut til å trekke ut i tid!

kl 14 ble jeg undersøkt igjen, og pillen hadde modnet meg en del. Men
åpningen var ikke stor nok til at man ville ta vatnet ennå. Kun 2 cm. Jeg
fikk dermed en ny pille og seks nye timer med venting startet. Kl 16 begynte
jeg få rier.. De var ikke veldig vonde, men jeg kjente dem godt. De neste
timene ble de sterkere og sterkere og kom med 5 og 10 minutter
mellom. Når klokken var 20 og jeg ble vurdert på ny hadde jeg ganske vondt.
Det var nå blitt så pass modent at det ikke var nødvendig med enda en pille,
men ikke så mye åpning at vatnet skulle tas. Fortsatt bare to cm. Fikk
beskje om at vi skulle la riene jobbe litt til. Kl 21 klarte jeg ikke å
holde meg unna badekaret lenger, da var riene skikkelig kraftige og vonde.
Badekaret var himmel!! Utrolig deilig og avslappende!! Satt der nok i
halvannen time. Da begynte riene og bli så kraftige at det ikke hjalp med
vann lenger.

Ny jordmor kom på vakt, og hun satt lenge hos oss og snakket. Jeg fikk med
en gang fortroende for henne. Var på toalettet noen ganger og tisset, mellom
riene. Halv tolv kom legen og undersøkte meg igjen. Fortsatt hadde jeg bare
2 cm åpning og det var veldig deprimerende. Hadde hatt rier så lenge og de
gjorde så vondt at jeg ikke kunde forstå at de var så ineffektive. Det ble
bestemt at vattnet nå skulle tas for å få fortgang på sakene. Det ble gjort
rett over halv tolv. Etter det var det som om helvete brøt ut, unnskyld
banningen. Riene ble sinnsykt kraftige og kom uten pauser. Jeg ble totalt
satt ut og klarte ikke å slappe av. Ble så sjokkartet og vondt at jeg bare
grein, hylte og kastet opp. Fikk satt akupunktur uten noen effekt i det hele
tatt. Halv ett var det, tro det eller ei, ennå ikke mer åpning og jeg var på
vei å bli helt hysterisk. Det ble da bestilt epidural.

Legen kom, og så tatoveringen jeg har på ryggen og jeg hørte; oj, det der
vet jeg ikke om det går... Da trodde jeg allvorlig talt at jeg skulle dø..
Hun gikk ut og ringte overlegen og forklarte situasjonen og fikk beskjed om å
legge et lite snitt i fargen sån at hun kunde stikke uten risiko for å få
med seg fargen inn i ryggen. Dette gikk fint, og etter ti minutter var jeg
smertefri:)

Mitt tips her er at det faktisk går fint å få epidural til tross for
tatovering. Vet at legene på feks Haukeland nekter konsekvent, og dette er
jo uakseptabelt når det faktisk går ann å gjøre det på den måten som det ble
på meg!! Så stå på jenter!!!

I flere timer etterpå hadde jeg det helt fantastisk. Smertene kjente jeg
ikke lenger og jeg fikk slappet av! Det var helt utrolig, jeg var jo så
sliten. I fire-tiden begynte overgangsfasen, og det kjente jeg mer av.
Riedryppet og det at jeg hadde fått slappe så godt av hadde fått fortgang på
tingene og når klokken var blitt fem hadde jeg 8-9 cm åpning. Da begynte jeg
også og kjenne pressetrang og begynte bli ganske urolig igjen. Det gjorde
vondt! Jeg ble kvalm igjen, og fikk kvalmestillende, men kastet opp likevel.
Pressetrangen var kraftig og jeg var sikker på at jeg måtte bæsje. Jordmoren
mente at det ikke var bæsj, men hodet til babyen som trykket på. Men jeg sto
på mitt, og fikk et bekken i sengen. Riktig nok var det faktisk litt som
ville ut, og jeg var kjempefornøyd med at jeg fikk det til! Tenkte at det da
ikke skulle komme noe da jeg senere presset. Kl seks var det blitt full
åpning og jeg kunde begynne å presse. Det gjorde jeg, som en helt fikk jeg
fortalt etterpå. For ofte klarer man ikke å presse fullt så hardt med
epidural. Men hos meg så tok ikke epiduralen bort presseriene slik at jeg
kjente dem jo så godt at jeg kunne presse aktivt. Jeg syntes det var veldig
vondt å presse, men samtidigt så bet jeg tennene sammen og tenkte at snart
er det over... En time gikk og fortsatt var ungen min ikke ute... jeg
presset og presset,men han kom ikke over kneiken... Da tok legen frem
sugekoppen og sa hun skulle hjelpe meg. Jeg ble sjeleglad, for nå var jeg
sinnsykt sliten. Etter at hun satte koppen på hodet hans, til at han var ute
var det nok tre eller fire rier og så var det over. Jeg husker at jeg ikke
fikk lov å presse når han sto med hodet rett innenfor, og det var sinnsykt
vanskelig. Det føltes som hele jeg skulle revne. Men det var bra at jeg ikke
fikk lov, for jeg revnet nesten ingenting. Det fikk tid til å tøye når hodet
sto og presset. Kjente bare at det brente skikkelig i det hodet kom ut og
sen var det bare plopp, og ute var han!!

Helt utrolig! Han var litt slapp første minuttene, og bæsjet når han kom ut
så fostervatnet var missfarget. Men det var pga han var litt stresset,
fordi det hadde tatt så lang tid. Grunnen til at jeg ikke klarte og presse
han ut selv var at han hade viklet den ene armen sin rundt halsen, og
omkretsen ble dermed litt for stor!! Han kviknet fort til og etter et par
minutter fikk jeg han opp på magen og da var det bare lettelse og glede! Jeg
sydde tre sting og for dere som lurer på om man kjenner når man revner vil
jeg bare si; nei nei!! Kanskje den der litt brennende følelsen var det, men
da var det absolutt til å leve med. Ikke gru dere for det! Jeg grudde meg
før fødselen til at folk skulle stå å se meg inn i det aller helligste og at
jeg skulle bæsje og sånn.. Men når det kom til stykket kunne kongen selv stått
der og sett, og at det kom avføring brydde meg ikke et dugg!! Det var bare
en ting som betydde noe, å få ungen ut!!

Alt som alt var fødselen min veldig tøff. Jeg må si at det fortsatt setter
en støkker i meg når jeg tenker på det nå tre uker etterpå. Har fått
forklart at det sannsynligvis har å gjøre med at jeg ble satt i gang, at det
tok så lang tid, at jeg ble så sliten og alltsammen ble rett og slett litt
for mye. Jeg var ikke klar over at en fødsel kunne være sån.. Så det er mitt
tips til dere som leser, ikke lukk øynene for at det ikke alltid går som man
forestilt seg. Jeg var helt innstilt på at jeg skulle gå i fødsel spontant.
Jeg skulle gå hjemme med rier så lenge som mulig. Jeg skulle få akupunktur
og sitte lenge i badekar. Jeg skulle klare å presse ungen ut selv. Alltså
var det ikke mye som ble som jeg trodde. Ble satt i gang lørdag morgen, og
24 timer etterpå var prinsen ute.

Uansett, jeg klarte det, og da klarer alle det!! Det var kjempetøfft, men
verdt det. Marius er nydelig og nå etter tre uker er morsfølelsene kommet
skikkelig. Det har tatt litt tid, og jeg tror det har sammenheng med at jeg
opplevde fødselen som så pass traumatisk. Att samboeren min var med var helt
klart posivit, uten ham hadde jeg sikkert blitt helt gal. Så ikke vær i tvil
om dere skal ta ham/henne med!!

Masse masse lykke til allesammen!!