Det hele begynte ca kl 05.00 – mens den kommende pappaen fortsatt sov startet riene. Den kommende mor hadde sovet lite – etter flere turer på toalettet i løpet av natten – begynt hun i femtiden å kjenne de første riene.

Men kl 06.30 hørte jeg ordene ”Marius, sover du ?”, svaret kom ”ja, egentlig – er det noe?” svaret tilbake var ”jeg tror det har begynt jeg!!”. La hånden på magen under en rie – men etter et svangerskap med kontinuerlig kynnere fra 3-4 måned – kjente jeg ikke noe stor forskjell fra tidligere – men hva betyr det – det hadde begynt – 5 eller 9 dager på overtid – regnet etter forholdsvis menstruasjonstermin (22/7) eller ultralyd termin (26/7) – ventetiden var over – DET VAR I GANG :-)

07.30 står vi opp – begge tar en dusj – og så gikk vi igjennom bagen som vi skal ha med oss til sykehuset – men etter Maries gode planlegging gikk denne gjennomgangen ”smertefritt”. Klokken passerer 08.30 – Eivind sover fortsatt – mens vi ser barne-tv.

Nå begynner tvilen å bre seg – hva var det de sa på svangerskapskurset – tiden mellom rier, i rier, etter rier, jevnerier og ujevnerier, 5 minutter, 10 minutter, 60 sekunder – nei, tok min første sjefsavgjørelse denne dagen – vi må ringe sykehuset. Klokken 09.00 ringer jeg sykehuset for første gang og får et 60 sekunders opplæringskurs i tidtaking – en kurs som var glemt da første rie etter at jeg hadde lagt på startet.

Klokken er 09.30 når Marie nevner bedøvelse for første gang – ”blir det hardt skal jeg ha bedøvelse” – det går sikkert bra sier jeg – med ”lang” erfaring med fødselssmerter – det nærmeste må være når jeg i tidlige ungdom skulle imponere jentene med ballansering på et gjerde – det gikk bra – i noen meter – men så skled jeg med et bein på hver side av gjerde – smerte ja – fødselsmerter nei, ingen erfaring – derfor var min kommentar ”det går sikkert bra” sikkert veldig beroligende!!!

Kl 10.00 våkner Eivind (Maries sønn fra før) – får vite at han i dag skal bli storebror – han er litt trøtt og overrasket over at vi har stått opp før han – og ser på barne-tv – men han blir veldig glad – han har vært veldig spent og positiv i hele svangerskapet – denne dagen er også hans dag.

Hvorfor ikke bli brun mens vi venter tenker jeg – og klokken 11.00 setter vi oss ut i solen – det vil si jeg i solen og Marie i skyggen – nå begynner smertene og bli sterkere og sterkere. Rundt 12.30 kommer Maries mor med litt bringebær – hun skal passe Eivind når vi reiser på klinikken – vil vel si at det er å strekke begrepet rolig litt langt hvis man sier at hun så rolig ut.

Etter å vært en dyktig elev på svangerskapskurset hadde jeg fått med meg tre-punktsregelen for å reise til sykehuset og dermed unngå å bli sendt hjem igjen – enten (1) masse blod, (2) masse vann, eller (3) 5 minutter jevne rier (eller noe i den duren) – nå var det med tidtaking da – ikke helt proff på dette med avansert tidtaking – og jeg hadde ikke sett masse vann eller blod jeg. Men etter at Marie kastet opp av smerter og en ganske frustrert mormor mente at nok var nok – tok jeg min andre sjefsavgjørelse den dagen – jeg ringer sykehuset. Klokken 13.30 ringer jeg sykehuset for andre gang. Snakker med en hyggelig jordmor – og vi bestemmer oss for å reise til sykehuset – det vil si at jeg og Marie reiser til sykehuset – jordmoren var jo der – merkelig det der hvordan kunne hun vite at vi skulle føde den dagen ??

Vi kommer til Rikshospitalet ca kl 14.30 – alle fødestuene (3 til sammen) er opptatt, og vi blir plassert på et venterom. Maries rier blir målt med en stor maskin – husker ikke helt hva den heter – men tror jeg forsto prinsippet etter hvert – en strek for hjerteslagene til den lille og en strek for når riene var. Akkurat som jeg trenger en stor maskin for å se når riene startet og sluttet – det klarte jeg uten hjelp av avansert tidtaking og større maskiner – kun ved å se og høre på Marie – og min jordmor utdannelse snevrer seg ned til 2 gange 3 timer med svangerskapskurs + ca 4 timer med intensiv lesing i vår en meter med svangerskapsbøker. Men etter 25 minutter og en kort undersøkelse var jordmor fornøyd – 4 cm med åpning og synlige smerter – vi slapp og bli sendt hjem.

Første del av jobben var gjennomført – jeg hadde fått den kommende mor til sykehuset i tide. Litt sur var jeg for at jeg ikke fikk kjøre med varselblinkere i kollektivfelt og tute på alle som kjørte under 140 km i timen – men måtte være fornøyd med å kjøre forbi to trailerer og et par søndagskjørere i en svak oppoverbakke – det var litt spennende men ikke helt nok følte nå jeg da – ikke helt James Bond – men Marie syntes det med varselblinkerne var litt flaut så jeg måtte skru av de etter noen meter – skulle nok heller investert i en ekte blinkende blå lampe til å ha på biltaket – får de for under tusenlappen på Svinesund – da kunne hun ikke ha sakt nei.

Smertene bli sterkere og sterkere – og Marie ønsker bedøvelse – men alle jordmødre har en stor fobi mot kjemiske hjelpemidler og fødsler – det er det naturlige som er best vet du jenta mi – har aldri skjønt at det er naturlig å presse ut en flere kilos 50 cm lang klump gjennom en lite hul – men, men – jordmor får overbevist Marie om at en varm dusj hjelper. Vi sitter derfor i dusjen og venter på å komme inn på fødestuen. De har hatt 4 fødsler på en time – skjønner ikke helt hva jordmor klager over – Henry Ford oppfant samlebåndet allerede tidlig på 1900-tallet – men vi blir nødt til å vente. Klokken 17.30 er det endelig vår tur – og ja vi får hjørnerommet – selvfølgelig det beste – rett etter presidentsuiten på Grand Hotell.

Etter et langt varmt bad – litt nålestikking – og litt oppkast – er Marie fortsatt ikke helt overbevist om at den naturlige fødsel er helt ment for henne. Men tiden går og ved hjelp av lystgass har Marie klart seg gjennom rier som har åpnet henne med 8 cm – ja det var det med bedøvelse – kan glemme å rekke å sette den – Marie er redd – jeg er vettskremt.

Selve fødselen går fort – har aldri sett slike smerter – og det er på slike dager at jeg er glad for å være mann – selv om man i tidlig tenårene tenkte på å være kvinne for en dag og ha et speil – er dette dager hvor jeg forsår hvorfor jeg ikke er en kvinne – fy faen det så vondt ut. Men hvor stolt jeg var av Marie kan ikke beskrives med ord – redd og uten bedøvelse – presset hun ut en velskapt gutt på 3350 gram og 50 cm lang – vår sønn – vår Nicolai.

At han var slapp og så livløs ut når han kom ut – noe som stoppet mitt hjerte i noe som føltes som timer, til jordmor fikk ristet litt i han og fikk han til å skrike – er glemt. At blodet sprutet når jeg klippet navlestrenge – noe de IKKE sa noe om på svangerskapskurset – trodde jeg hadde klipt over pulsåren jeg – spruten sto flere meter, føltes i hvert fall slik – er også glemt. Alt jeg følte fra kl 19.40 da han kom til verden og til jeg reiset hjem ved middnatt – nei som jeg føler ennå og som jeg vil føle til jeg dør – er en utrolig lykke og stolthet – JEG ER BLITT PAPPA – jeg er medlem av klubben.

Natta alle sammen – får komme meg i seng og late som jeg sover.