Fødselen begynte med at vannet gikk på natten rett etter at vi hadde sovnet, klokka var ett. Mannen min ringte til sykehuset og fikk snakke med en jordmor. Jeg turte jo ikke å bevege meg. Siden vi ikke visste om hodet var festet sa jordmora hun skulle sende en ambulanse for å hente meg og at mannen min kune komme etter i bilen vår.

Så der lå jeg da i sengen til de kom. De løftet meg opp på båren og bar meg ut av huset og inn i bilen. De kjørte pent og forsiktig til sykehuset sånn at mannen min også kom frem samtidig. Rart å begynne fødselen slik, men nå var det definitivt ingen vei tilbake, hjem igjen skulle jeg bare med ett barn i armene.

Jordmora som undersøkte meg sa at det var veldig tidlig i fødsel ennå, selv om jeg kunne kjenne litt murring, sånn omtrent som menssmerter innimellom bak i ryggen. Selv om det var midt på natten fikk jeg ikke sove så vi gikk litt omkring.

Etter hvert begynte jeg med rier og fikk prøve badekar. Det var ganske godt en stund, men så følte jeg at det ble ubehagelig. Da fikk jeg noe som de tapet bak på ryggen min. Elektrisk stimulering som jeg også kunne rykke på en knapp så den ble sterkere når riene begynte, den hadde jeg i ganske mange timer. Etter hvert fikk jeg lystgass også. Da hadde jeg så vondt at jeg ikke orket å så på bena, men måtte ligge i sengen.

Hele tiden nå hadde jeg tre minutter mellom riene så det var ganske slitsomt. Det som holdt meg oppe var tanken på at jeg snart skulle ha mitt eget lille barn i armene, en baby jeg hadde lengtet lenge etter. Mannen min var veldig flink. Han fortalte meg hele tiden hvor flink jeg var og strøk meg og gned der det gjorde mest vondt. Jeg tror det var ganske fælt for ham å se på hvor vondt jeg hadde det, men han sa ingenting om det.

Det begynte å nærme seg vaktskifte og vi skjønte at vi fikk ennå en jordmor til før vi var ferdig, det ble vår tredje. Da hun nye kom på begynte riene og gi seg noe så hun syntes at jeg skulle få drypp for å se om riene kunne bli bedre av det. Da klokken var fem på ettermiddagen kunne jeg begynne å trykke, men etter en time var både jeg og babyen ganske slitne så jordmora tilkalte legen som dro ham ut med tang. Det var ganske fælt, men akkurat da var jeg så sliten at jeg bare ville ha ut babyen og bli ferdig.

Med Peder i armene var det meste glemt! Han veide 3240 gram og var 49 cm lang og 37 centimeter rundt hodet. Mannen min og jeg la oss sammen oppi vannsenga med lille Peder mellom oss etter at de var ferdig med å sy meg og det er det lykkeligste øyeblikket i mitt liv!