Det kan derfor være lurt å bestemme seg for noen få grenser som man bruker sterkere virkemidler på. Når barnet må gi fra seg leken til storebror, er avledning en grei metode. Ved å gi barnet en annen leke, får man avledet barnets oppmerksomhet. De gjenstandene man er redd for, kan man heller sette unna. Så kan man heller prioritere å stoppe barnet når det er fare for sikkerheten til barnet. Da unngår man i alle fall å si nei hele tiden.

Det er i hele tatt viktig å justere reaksjonene etter hvor alvorlig grensesettingen er. Barnet leser nemlig godt kroppsspråket ditt: Ansiktsuttrykkene dine og tonefallet i stemmen din forteller barnet mer enn det du sier med ord. Slik lærer barnet allerede nå at enkelte ting er mer alvorligere enn andre ting.

Men tingene må gjentas. For barnet opplever det som trygt at du gjentar de samme tingene. Du blir da tydelig for barnet, og det vet hva det har å holde seg til. Når så barnet prøver å teste ut disse grensene med et glimt i øyet, så er det for å få bekreftet at ting er som det trodde.

Du er den viktigste modellen for barnet ditt nå. Snart vil du se at barnet imiterer det du gjør. Og det vil bli på både godt og vondt. Gir du barnet vennlighet og viser det hvordan du vil ha det, er det store sjanser for at barnet blir også både tillitsfullt og vennligsinnet.

Tilbake til