Av Anne Bekkhus Arneberg

Det kommer bare flere og flere. Så enden på visen er at det egentlig blir for mange å passe på, noe jeg av egen erfaring vet ganske godt nå.

For som menneske har man utrolig nok fremdeles bare to ben, to armer, et par øyne og kun en hjerne i funksjon selv etter barna har tatt over livet. Jeg håper vår øverste makt en dag vil revurdere menneskekroppen, slik at vi kan få flere hjelpemidler etter hvert som ungeflokken vokser. (Kroppsdeler som gjerne kan forsvinne når barna flytter ut fra hjemmet)

Forløpig består min ungeflokk av tre yndige barn. Jeg stusser litt over tallet tre, for gang etter gang har jeg talt dem, spesielt de dagene som det føles som en hel barnehage har kommet hjem til oss, uansett hvor mange ganger jeg teller, kommer jeg bare fram til tallet tre! Jeg synes dette er merkelig, og vurderer å kanskje lære meg å telle på nytt, for det kan umulig stemme at de BARE er tre!!

Uansett, hverdagen er hektisk, tolv timer i døgnet i alle fall. Ikke bare skal man fysisk passe på disse små trolla, men man skal være to steg foran, både i tanker og bevegelse.

La meg ta en vanlig dag i mitt hjem som et godt eksempel.
Jeg våkner rett før syv om morgenen av at minstemann på halvannet år lager noen lyder fra rommet sitt som ikke ligner på den styggeste ringeklokke man kan få kjøpt i verden i dag. Jeg kravler meg opp av sengen, fomler meg inn til rommet, føler meg fram til en varm kropp, som jeg på et eller annet vis får fraktet med meg inn i sengen min. Planen er da å sove litt til, men det er ikke alle så enige i. Så først så begynner litt gullet til mamma å kose håret mitt. Ganske koselig i grunn, der han ligger med totten i munn, men så blir han litt uforsiktig, og luggingen blir mer og mer smertefull. Til slutt så klarer ikke mamma å holde ut meg så hun sier hardt og tydelig: AU!

Så er det i gang, fornærmelsen er større enn om jeg skulle ha banket ham helseløs. Skriv, spark vræl, og jeg begynner å komme til meg selv. Så blir det stille, totten er tilbake i munn, og nurket til mamma kommer med små søte koselyder. Jeg sukker tilfreds, og prøver å døse videre.

Men nei, det var visst ikke slik det skulle bli, nurket begynner å bli innpåsliten. Han kan ikke komme nærme nok sin gode mamma. Så han kravler seg oppå meg, jeg ligger da på magen og tenker, jaja, bare ligg rolig så går det greit! Planen er ikke helt den samme, for nurket snur seg, opp ned, og passe på å kjøre stumpen godt opp i nesen min. Å dermed våkner jeg, stanken er ikke til å ta feil av!

Så er det å sprette opp av sengen, ut for å bytte bleie. Rask tur innom rommet til hun som var første vesenet til å endevende mitt liv. Hun skal på skolen, og det er på tide å stå opp, synes jeg. Av en eller annen merkelig grunn er jeg alene om akkurat den oppfatningen. Videre ned trappen, møter jeg lille rabalder. Hun har blitt fire år og overbevist om at verden ligger for hennes føtter. Hun kan si og gjøre akkurat som hun vil, og det akkurat når det passer henne.
Skryt skal hun ha, hun er veldig opptatt av å lære mest mulig. Hun spør og graver om alle ting, jeg vet hun minst spør og graver trippelt så mye som sine jevnaldrende. Jeg er glad for at hun vil lære, men trenger hun virkelig å ha sånt behov for å lære alt på under fem minutter? For innen jeg har kommet ned trappen har hun klart å stille tretten spørsmål, og siden hun spør så mye, har hun ikke trukket ut antennen for å motta svar! Så hun gjentar gjerne de samme spørsmålene noen ganger til, helt til hun eller jeg blir sint for svar ikke mottas.

Inne på stellebordet har jeg nå klart å åpne en illeluktende bleie, jeg konstanterer høyt for meg selv at i dag blir det mange av disse, for dette var flytende saker. Jeg kikker under stelle bordet og finner ut at det er tomt for bleier i underetasjen. Så, det er bare en ting å gjøre, opp å hente. Slipper nurket ned på gulvet i stuen, løper for å hente. Da jeg kommer ned igjen sitter lille rabalder å rynker på nesen, samtidig som hun skriker: Se han har bæsjet mamma. Så sant så sant, på teppet lå en flytende gugge, samt nedover to engang så søte lår.

Sukk, opp i dusjen, spyl og hyl. Store barnet sover fremdeles, må vekkes igjen. Lille rabalder maser etter drikke, mat og alt annet hun har ord for, så ops, hun glemte hvist å gå på do, inn i dusjen med nummer to.

Så endelig etter inntatt frokost, mat over to ansikter fire hender diverse klær og sist men ikke minst, halvparten som ligger på gulvet, går den største på skolen, litt for sent. To minste går for å leke.

Mamma setter seg med et sukk i sofaen og glor tomt på lite spennende "God morgen Norge" som er stappet full av gode råd for vonde rygger, vanskelige barn og god mat, og mennesker med tragiske sykdommer. Så oppmuntrende.

Så går mor ut for å hente avisen, konstaterer at nurket og rabalder leker fint på rommet til nurket. Jeg skynder meg ut, henter avisen, og tilbake ved døren møter jeg lille rabalder. Som skriker at lillebror sitter fast. Jeg slipper alt jeg har i hendene, følger lyden av gråtkvalt skrik etter mamma opp i andre etasjen.

Hva finner jeg der? Jo lille nurket har rett og slett krabbet ned i do! Og der satt han fast! Så det er bare å fiske tak i ham. Øverst, og putte han i dusjen - igjen.

Så dusjer han og lille rabalder i en halv time. På med klær, slipper de løs i første etasje igjen. Ti minutter går. Nurket skriker noe vanvittig. Jeg løper, borte er han, helt til jeg ser en skygge gjennom døren. Han har gått ut for å se på den nye snøen helt alene, i bare strømpebukse- det var kaldt det!

Så var det å skifte igjen. Denne gangen var det på tide å sette i gang vaskemaskinen også. Jeg snur meg og ser på klokka, klokken er ni, da er det bare ti timer igjen så får jeg sove litt….