Jeg skal ikke klage, sitter med mann, utdannelse og jobb. Men det gjør det neste verre. "Da er jo alt i orden da", tenker mange. Men det er det faktisk ikke!

Økonomien kan ta vekk gleden av å få en liten baby, den kan knekke en vordende mor. Og når en føler at en ikke har råd til babyen og alt den trenger, får en dårlig samvittighet ovenfor babyen sin, og føler seg som verdens verste mor! Den krever jo ikke så mye til å begynne med, men en vil jo være litt oppdatert.

Bleier, mat, ammebehå, flasker, ammepumpe, sengetøy, klær, stellebord osv osv. Lista kunne forsatt i det uendelige. Vi er heldige vi, som har fått mye og kjøpt brukt, men det er forsatt ting en trenger! Og hvordan skal en klare det, når en ikke en gang sitter igjen med nok penger til mat for to voksne mennesker i måneden. Og så skal en brødfø en baby atpå til!!! Det er jo rene galskapen. Og så kommer den dårlige samvittigheten tilbake: jeg kan ikke tenke slik, tenk om noe skjer med babyen!!!

Også alle de rundt meg som har det helt toppers. Jeg unner dem det, men skulle ønske det var meg. Skulle ønske det var jeg som hadde planlagt livet mitt litt bedre! Jeg føler meg så utafor der de sitter og prater om sine "store" problemer: