Jeg var høygravid da vi flyttet til en ny by langt fra familie og venner. Etter en problemfri fødsel tok det ikke lang tid før jeg begynte å føle meg både sliten og nedfor. Dagene gikk sånn noenlunde, men på kveldene kom angsten. Angsten var udefinerbar, som en følelse av at nå kunne hva som helst skje, og jeg visste ikke om jeg kunne takle noe som helst. Reiste mannen min bort ble jeg livredd og fant på alle mulige slags arrangementer som gjorde at jeg slapp å være alene på natterstid. Som oftest betydde det et par timers kjøring til mine gamle besteforeldre på overnattingsbesøk. Ikke før jenta var 4-5 år taklet jeg det å være alene med henne om natten. Dagene gikk så som så. Jeg slet med meg selv og med datteren min som jeg syns var utrolig klengete – hun kunne aldri la meg være i fred!!! Aldri fikk jeg litt tid for meg selv. Samtidig syns jeg det var så vondt å gå rundt å føle på at jeg mistrivdes slik i rollen som mor. Men slikt kan man jo ikke si høyt til noen.

Og slik gikk dagene og årene. Datteren min begynte hos dagmamma og jeg begynte å studere igjen. Jeg fikk venner, vi fikk tak i barnevakt og livet så ut til å normalisere seg sånn tilsynelatende. Men jeg slet. Det virket som om følelsene mine var borte, jeg var helt nummen. Både i forhold til mannen min og datteren min. Og forholdet mellom mannen min og meg skrantet virkelig. Jeg husker denne perioden som et mareritt. Ikke bare var jeg mislykket som mor, men også som partner, og mye av tiden gikk med til å tenke. De løsningene jeg så var lite optimistiske. Noen burde dø. Jeg prøvde å føle etter hvordan det ville være hvis min mann omkom i en ulykke, eller hvordan det kunne vært hvis vi ikke hadde hatt noen barn. Nå syns jeg det er skremmende hvor likegyldig slike tanker virket på meg da. Og jeg kunne sitte i timevis og tenke ut hvordan jeg selv kunne dø, hva som ville skje hvis jeg tok livet mitt, hvilke måter man kan ta livet sitt på.

Midt oppe i dette begynte jeg å føle et stadig større raseri mot min egen mor. Jeg gjennomgikk min egen barndom i detalj og ble mer og mer sikker på at det var hun som var den direkte årsaken til at jeg hadde det så dårlig nå. Her må jeg skyte inn at jeg inntil da hadde hatt et problemfritt forhold til min mor. Hun stod meg veldig nær sikkert nok fordi mine foreldre skilte seg når jeg var 13 og jeg bodde hos henne etter det. Vi hadde også en del erfaringer sammen som kanskje var litt spesielle. Men med ett var det helt andre ting som stod i fokus. Mitt største problem akkurat da var at jeg ble mer og mer overbevist om at min mor ikke elsket meg, og aldri kunne ha gjort det. For å gjøre det kort dreide det seg om separasjonstraumer som min psykolog kalte det: At jeg som 1,5 åring ble ”satt bort” hos mine besteforeldre et år, mens mine foreldre forsøkte å skaffe seg jobb og bolig i en annen by. Selv husker jeg ingenting av dette, men vet at jeg fikk to erfaringer som nok har preget meg mye. Som 1,5 åring ”mistet” jeg omsorgspersonene (foreldrene) mine, og året etter ”mistet” jeg dem (besteforeldrene) enda en gang da mine foreldre, som jeg ikke husket etter ett år, kom og hentet meg. Den neste erfaringen kom da jeg var 8 og min mor flyttet til ett annet sted for å gå på skole i 2 år. Den siste erfaringen var mer en psykisk separasjon enn fysisk, og kom da min mor og jeg flyttet til mors nye kjæreste samtidig som jeg begynte på vg. skole. Denne kjæresten hadde klare psykopatiske trekk ser vi begge i ettertid. I løpet av de to årene jeg bodde sammen med dem lyktes han i å skape slik avstand mellom oss og gi oss erfaringer i psykologisk krigføring som nok vil følge oss resten av livet. 17 år gammel flyttet jeg på hybel fordi jeg ikke maktet mer, og med et håp om at hvis jeg dro ville kanskje min mor få samlet seg nok til å se at det å dra var den eneste løsningen for henne også. Heldigvis gjorde hun det, og vi greide tilsynelatende å samle sammen bitene av vårt mor-datter forhold.

Her lå årsakene til mitt sinne mot mamma. Det ble bare mer og mer klart at alle disse erfaringene lå til grunn for at jeg mente hun sviktet meg. Hun reiste fra meg gang på gang, og i forholdet med den nye kjæresten valgte hun han fremfor meg. Hvordan er det mulig å gjøre slikt hvis du elsker din datter? Jeg både skjønte og ville ikke skjønne. Det jeg skjønte var at jeg ikke elsket min datter, at jeg var i ferd med å svikte henne slik jeg selv følte meg sviktet, og at det derfor var mulig at min mor ikke elsket meg. Det som var igjen av min mer eller mindre forskrudde verden raste ytterligere sammen. Jeg raste og skrek, etter hvert nektet jeg å snakke med min mor, det endte allikevel bare med at jeg ble såret uansett hva hun sa og brast i gråt. Takk og pris for min mann som så meg i denne prosessen og hjalp med å snakke sammen med meg og å sette ting i perspektiv og ikke minst fikk meg av gårde til en psykolog. Og der fikk jeg hjelp, 30 år gammel, uten følelser for mann og barn, bare ett hvitt sinne mot min mor. Behandlingen jeg fikk var samtaleterapi, noe som fungerte veldig bra for meg. Jeg fikk orden på følelsene mine og begynte etter hvert å forstå hvorfor jeg hadde dem, samtidig som jeg lærte å takle dem. Terapien strakte seg over 2 og et halvt år før jeg følte at nå var det ikke mer å hente her for meg. Resultatet var at den middels depresjonen jeg kom inn med forsvant, jeg klarte igjen å føle noe for mann og barn og begynte å mestre hverdagen på en noe mer ”normal” måte. Men flere barn var ikke aktuelt. Jeg syntes at mine evner som mor var noe utilstrekkelige, og å utsette flere barn for meg ikke kunne være sunt for noen av oss.

Parallelt med dette hadde min mor og jeg noen sammenstøt som var svært smertefulle for oss begge. Jeg kom med beskyldninger og hun fortalte at hun etter hvert som hun også ble mer voksen hadde skjønt at hun gjorde en del feilvurderinger i min oppvekst. Dette hadde hun nå svært dårlig samvittighet for og var ganske overbevist om at alle mine problemer skyldtes at hun hadde vært en dårlig mor. I tunge stunder er jeg tilbøyelig til å være enig. Men så heter det seg at gjort er gjort og sagt er sagt og at det er resten av livet som er viktigst. Så jeg prøver. Og jeg har kommet styrket ut av dette på flere måter. Først og fremst har jeg klart å løsrive meg fra min mor nok til at jeg kan ta hånd om min egen familie. Jeg trodde ikke jeg kunne elske mine barn, men jeg tok feil. Samtidig som min løsrivelsesprosess gikk fremover ble jeg sikrere i mitt forhold til mannen min og datteren min, og plutselig gikk det opp for meg at jeg ville ha et barn til. Heldigvis for meg ville min mann også det på samme tidspunkt. Så da kom vesla. Og for en god opplevelse det har vært! Hun var godt planlagt og veldig ønsket, frisk og fin på alle måter. Men det aller beste har vært det å få oppleve å få barn og å leve med barn som noe godt, ikke slit og bare dårlig samvittighet Jeg vet nå at jeg kan elske mine barn, og at jeg gjør det, hele tiden hver eneste dag!!! Og det er virkelig terapi og et godt groblad på alle sår som jeg føler jeg har fått på sjelen.

Fremdeles sliter jeg med forholdet mitt til mor og hun sliter nok i sitt forhold til meg. Om vi noen gang får et normalt forhold som vi begge er tilfreds med er jeg veldig usikker på. Fremdeles er jeg av og til usikker på om hun noen gang har elsket meg, men nå er ikke det det viktigste i livet mitt lenger. Nå er det viktigste mine egne barn og det at jeg er i stand til å elske dem. Så får resten bli som det blir, og jeg håper jeg er sterk nok til å takle det som kommer i fremtiden.

Hilsen H