Så der stod jeg altså, i disse uskjønne omgivelser, med et hjerte som slo i hundreogtjue, og mens følelsene raste gjennom kroppen. Og jeg hadde ingen å fortelle det til, ja ikke på to timer i alle fall. Da skulle min samboer komme hjem fra jobb, og få den hyggeligste beskjeden noensinne: du skal bli pappa.

Det er ikke alltid et svangerskap er planlagt. Men det betyr ikke at det ikke er velkomment, nei tvert imot. Å få barn står øverst på lista over mitt livs største øyeblikk. Men å få ikke-planlagte barn, krever kanskje mer omorganisering av hverdagen? I alle fall når man står med begge beina plantet midt i et studie som må fullføres innen kort tid. Så vi la våre to hoder i bløt, for å finne en løsning på dette sammen. (Med innlagte spy-pauser til den gravide mamma).

Jeg var i den situasjon at dersom jeg fullførte studiet mitt mens jeg var gravid - ville jeg være ferdigutdannet før fødsel....og ikke få fødselsstipendet fra lånekassen. Det vil si at vi skulle klare oss på engangsbeløpet på tredvetusenognoe, pluss sambo's inntekt. Vi har flere regninger enn som så dessverre, så dette var ikke mulig (selv om "damen" på trygdekontoret ikke forstod at dette kunne by på problemer). Og hvis jeg var studerende gravid ville jeg heller ikke opptjene rett til fødselspenger.
Så det var bare ett alternativ. Jeg måtte ta ett års permisjon fra skolen. Et halvt år til å jobbe inn retten til fødselspenger, og et knapt halvår til å være hjemme med småtten. Og slik ble det.

Lillegutt var fem måneder da jeg måtte begynne på studier igjen - mens morshjertet hamret trist inni meg. Men lillegutt storkoser seg hjemme sammen med pappa, han. Og gjett om pappaen er fornøyd da. Så jeg må nok innrømme at dette er verst for meg.

Nå har jeg vært student igjen i halvannen måned, og det går fint. Selv om det er enkelte skoledager jeg må sette fyrstikker i øynene for å følge med, fordi en viss liten gutt har holdt foreldrene våkne. Tenner kommer, og gjør vondt om natten - uavhengig av at mamma er student og vil sove.

Og selv om pappa tar alt ansvar om natten, hjelper det lite når mamma våkner først og insisterer på at det er hun som skal gi trøst og en liten slant pupp, for å forsikre seg om at lillegutt fortsatt skal være litt mammadalt. (he-he).

Tankene flyr "hjem til oss" opptil flere ganger i løpet av skoledagen. Jeg kan tenke meg at konsentrasjonen er 50 % på hovedoppgaven jeg skriver, og 50 % hjemme. Men takk gud for internett og mobiltelefon. Og når samboeren min sender med et bilde av lillegutt per mail, så får jeg inspirasjon til å skrive så det suser, en stund til.

Og jeg må innrømme at jeg sender "et par" tekstmeldinger hjem hver dag, for å sjekke at det er gjort og det er gjort. (Har han fått tran, har du husket helsestasjon etc). Og irriterende nok (hi-hi) er det alltid gjort. Pappaer av dagens samfunn er prima vare! Iallefall her i huset. :o)

Amming går heller ikke helt smertefritt når man skal være borte hele dagen. Men jeg tviholder på de skvettene jeg har. Amming er ennå 10 ganger koseligere nå enn før, selv om den håpefulle har fått to små tenner, og lært at mamma lager "morsomme" lyder når han biter. Og dessuten skal jeg love deg at man føler seg som en håpløst dårlig mamma, når man kommer hjem fra studier og er så trøtt og sliten at man ikke orker alt det man hadde planlagt å gjøre. Man skulle bade den lille, og kose masse, leke og tulle, synge og gi grøt. Men så orker man bare å kose litt, amme en skvett og synge første verset av "kvelden lister seg på tå" før man må overlate resten til pappa.

Men det er ikke bare negative sider ved å være en studerende mor! Det er faktisk mange positive sider også. Jeg synes det er så utrolig koselig å se hvordan lillegutt og pappa trives i hverandres selskap. Og det er godt å komme hjem til en pludrende og fornøyd liten gutt, og gi han en stooor kos. Jeg nyter fridagene mine fullt ut. Og tar med glede den nattevåkingen jeg kan - selv om han har blitt en engel om natten etter at pappaen overtok. (Er det ikke typisk).

Som student har en (i mitt tilfelle) større mulighet til å regulere tiden selv. Og vi har fått en del ekstra tid sammen vi tre - og det ser jeg på som en luksusgode. (Penger og gull får vi ta i neste liv.)
Dessuten er det jeg som er den som kan skjemme bort..he-he...noe frynsegoder skal man ha. Og når jeg kan ta "stumpen min" over i senga vår fordi han er urolig...ingen koser seg mer enn jeg da. Så får far i huset være den "strenge" og rydde opp etter mine upedagogiske krumspring.

Og så er det er det ikke så ille å komme hjem til ferdiglaget middag og nyryddet hus, heller. Jeg tror ingen skal være redd for å gjøre det samme. Å være studentmamma har sine negative og positive sider, men man tilpasser seg utrolig fort. Og for en fin mulighet for far og sønn til å bli kjent og for å dele hverdagen sammen. Vi tror også at barnefaren skal få være hjemme lengre enn vanlig neste gang også. Men ikke så lenge som nå. Det var litt tidlig. Men må man, så må man. Alt går!
Alt i alt har dette vært en positiv erfaring for vår lille familie, mamma, lillegutt og pappa.

Mvh. "Lille my (1)" -nevrosa@hotmail.com