Plutselig en ettermiddag kom DEN kjempe gulpen! Hva var dette? Og det fortsatte....og fortsatte! Ja, ja, tenkte vi, det går nok over.
Men gutten sluttet å sove på natten, gikk ned i vekt, og ble rett og slett forandret. Etter 1 1/2 uke begynte vi å virkelig bli bekymret, jeg ringte helsesøstra (som er nær nabo av oss) på en søndag. Hva gjør vi, det var pinse og stengt på mandag. "Reis på legevakten, da får dere hjelp!!" (trodde vi.....)

Vi møtte opp, kom inn til en lege, som først spurte om dette var første barnet... ja det var det jo. Så tittet han på han, klemte litt på magen, og vi fikk beskjed om å gi gutten våres på 3 uker BLÅBÆRSAFT!!??? Kan vi det da?? Ja, han har nok bare magesyke.... (har nok ja....din ....din..)

Vel, vi reiste hjem, og prøvde å gi han blåbærsaften, men den kom jo opp igjen, så det var flekker overalt!

På tirsdagen gikk jeg på helsestasjonen, jeg var redd. Der fikk de sjokk når de hørte at vi hadde fått beskjed om å gi han saft! De ringte til sentral sykehuset,og der fikk vi time samme dagen. På sykehuset ble vi godt motatt, de tok noen undersøkelser, og noen prøver. Vi skulle ta ultralyd, for å se innvendig. Og der fant de feilen, det var en innsnevring mellom magesekken og tykktarmen. Det var en åpning på 5 mm, som skulle vært 14 mm. Endelig forsto vi hvorfor gutten vår var blitt så tynn, og sutrete!! Stakkar`n fikk jo ikke i seg nok mat, han hadde jo vært sulten hele tiden. Men siden gutten var i så dårlig fatning måtte vi vente i 2 dager før han kunne opereres, han måtte bli sterk nok for narkosen. Vi merket forandring den første dagen, han sov godt, og var veldig fornøyd!

Dagen kom da han skulle operers, vi ble fulgt opp på venterommet, jeg skiftet på meg (skulle få være med mens han fikk narkosen), men så fikk vi beskjed om at de nyeste prøvene ikke var gode nok, vi måtte vente. Det var tungt, for vi hadde forberedt oss på at nå skulle det skje. Men de neste prøvene var bra, så neste morgen gikk vi opp igjen. Å gå derifra var SÅ tøft, virkelig tøft....

Vi gikk ned på rommet og ventet, og det var de lengste minuttene i mitt liv!!!!! Jeg var helt knekt(jeg kan kjenne klumpen i halsen nå også). Jeg tror ikke at noen som ikke har opplevd noe lignende kan forstå hvor ille det var... Tenk om.... hva hvis.... masse tanker fløy inni hodet mitt. Men så fikk vi beskjeden vi ventet på.... det hadde gått helt fint! Vi kunne få komme opp å se han våkne opp fra narkosen.

Da vi kom opp, lå den lille sønnen vår på nesten 4 uker der, med slanger overalt, og sov så fredelig. Så begynte han så vidt å løfte på øynene, da var det noen tårer som rant, så deilig følelse!:) Han skal bli frisk igjen!!!!

Så gikk dagene, og vi fikk reise hjem! Nå er gutten snart 6 mnd og er i storform!!

Så deilig at leger finns!!

Lotte